torsdag 13. november 2008

Hvordan klarer de det?

Idag var jeg i foreldresamtale i barnehagen, og merket at jeg ble litt sånn barnslig nervøs før jeg skulle inn og prate om mine egne barn. Vet ikke hva jeg på en måte var nervøs for, det er jo ikke sånn at disse samtalene er en eksamen i "parenting"? Det som kom fram i samtalen skal jeg ikke gå så nøye inn på, men det som slo meg er hvordan barna oppfører seg annerledes hjemme og borte. Jeg vet at det ikke er uvanlig, og jeg vet at man skal være glad for at de er snille borte og heller litt trollete hjemme. Men - er det ikke litt imponerende at barna fra så tidlig alder spiller et slags rollespill utifra hvor de fysisk befinner seg og hvem som er sammen med dem?
For eksempel Fredrik som er veldig opptatt av å få viljen sin, spesielt i sine "kampsaker", og han baler og griner og trekker ut tid, tålmodighet og det som er av strikker i mitt hode. Dette sa jeg fra at vi jobber med, og at vi ikke tolererer sutring. Avdelingslederen bare så på meg og lurte på om vi snakket om samme barn. Hun har ikke hørt Fredrik sutre, og han godtar alltid det som bestemt. Jeg ble veldig glad og veldig overrasket og littegrann irritert på en gang. Han har ikke en eneste gang "glemt" seg og sutret i barnehagen! Det er godt gjort synes jeg!
Når vi er inne på Fredrik og barnehagen, så var det faktisk en artikkel om skolegruppa til Fredrik i lokalavisen vår, Akersposten, idag. Alle barna har laget kunst i hele høst, og forrige uke ble foreldre invitert til å kjøpe kunsten. Alle inntektene går til Omis, en liten gutt som bor i Nepal, og som ikke har det riktig så bra som alle barna her. Vi kjøpte 12 kunstverk, og for å si det sånn: det er ikke så vanskelig å se hvilke som er laget av hvilket barn. Et av våre barn kan sitte og tegne og plundre i timesvis, mens det andre er mer tilhenger av hastverkkunst. Men det var mange fine ting, og enkelte av dere der ute kan glede dere til jul:-)
Da jeg viste gutta bilde av Fredrik i avisen var jo h....... løs, for Herman ville også i avisen. Hjelp! Man kan da ikke akkurat løse sånt på en prikk. Eller? Det var da jeg kom på at det i samme avis var et bilde av Herman før sommeren, da de hadde Livsgledeuke, så jeg fant den artikkelen og dermed hersket freden og roen igjen.

3 kommentarer:

AstridVU sa...

Jeg blir så glad hver gang du oppdaterer, Goda :) Mere, mere, mere!

Og foreldresamtaler i barnehagen sjokkerer meg også. "Det er så flott, guttene kranger jo aldri!" Jeg har jo mest lyst til å si "Nei, ikke sånn veldig alvorlig, men de dytter og småkrangler og dunker hverandre i ny og ne, sant?", men jeg vil jo ikke fremstå som et nek heller.

Men seriøst - er det Herman til venstre på den siste linken?? Det er jo umulig å se.

Goda, eller Kathrine om du vil:-) sa...

Det er til høyre....to Hermanner!

AstridVU sa...

Akkurat, ja... Da må de jo skrive det i riktig rekkefølge i teksten under. Man kan bli forvirret av mindre ;) (jeg hadde nok en mistanke)