mandag 24. november 2008

Hvordan blir det sånn?

Sitter her og begravermeg i bloggens verden, og deiser innom en nettside nå og da. Idag var det denne saken som gjorde at jeg stoppet opp og tenkte litt. Bare bildet og overskriften er nok til å ville bla om siden og ikke lese mer, jeg så liksom med en gang at dette er et bilde på ensomhet. Og så tenkte jeg på mommo som døde for ikke så lenge siden, og da var det mange mennesker som møtte opp i kirken, og det var 50 stykker som så det som det mest naturlige i verden at de skulle være med etterpå i minnestunden. 50 stykker med ulike relasjoner til henne, i alderen 3 år til 90 år, gutter og jenter, menn og damer, herrer og fruer, venner og venninner, nær og fjærn familie. Hun ville jo selv ikke ha noen sånn stund, men det føltes helt riktig for alle å bruke en dag på å minne mommo. Heldigvis. Hva skjer i et menneskes liv når det ikke er noen som er i begravelsen? Hvor er familie? Hvor er apparatet rundt en gammel dame? Noen må ha visst om henne men ikke brydd seg om henne. Noen må ha tenkt at de ikke har tid, at de ikke gidder, orker, at det sikkert er noen andre som gjør det, eller hva de nå har tenkt. Jeg fikk vondt inni meg iallefall, og det fikk meg til å tenke at vi er bra heldige, som har telefon, bil, vi har familie i nærheten, vi er ikke så mange at det ikke er mulig å "passe" på alle. Jeg føler at jeg vet nok om alle rundt meg til å vite at de ikke er ensomme, og jeg håper jeg har rett. Det gjelder både familie og venner, og er jeg i tvil skal jeg iallfall passe på å ringe. Eller gå på besøk. Jeg skal ikke "redde" noen, eller alle, ikke engang tro at jeg kan det, men jeg skal heller ikke lese om noen i avisen er alene i sin begravelse, og vite at der burde jeg vært. Dette var det ikke noe hyggelig å skrive om, ikke å tenke på heller. Håper ikke Solveig vet hvordan det var, og håper ikke det skjer ofte. Mommo var iallefall heldig, som hadde mange gjester i Sørkedalen, men så var det også hennes egen fortjeneste, etter et langt liv med god forpleining av de rundt seg. Så kanskje det var Solveig sin egen skyld? Nei, så ille kan det ikke være. Jeg vet ikke hva det kan være. Kanskje like greit.

1 kommentar:

AstridVU sa...

Så utrolig merkelig. Jeg kom akkurat over denne artikkelen i Aftenposten, og tenkte selv "hm, dette burde jeg skrive noe om" - men så gjorde jo du det, og så bra og sårt at jeg ikke trenger å si noe mer. Mulig jeg må linke til deg, bare... Vi får se. Uansett; Jeg blir veldig nysgjerrig på Solveigs liv, merker jeg. Og så skulle jeg ønske at jeg kjente henne, så jeg kunne vært i begravelsen hennes...