Min utfordring til meg selv....

Jeg har meldt meg på Oslo Maraton. Halvmaraton skal det sies, men det virker mer enn langt nok for meg akkurat nå!

Det startet i bryllupet til Kristine, da Pernille sa de hadde en ledig "plass", og rødvinsbrisen som jeg var svarte jeg kjekt og greit ja til utfordringen....etterhvert viste det seg at den ledige plassen ikke var ledig allikevel, men jeg kunne jo bare melde meg på på egenhånd.....og da måtte jeg jo det, så sitter jeg her en utfordring rikere, 420 kroner fattigere, noe mer angrende, men allikevel litt sånn "kamplysten"(da må jeg lete langt inni meg, men det er et snev av det der et sted....)

Jeg synes det er kjedelig å løpe, men jeg synes det er en fin treningsform allikevel, mest fordi den foregår utendørs. Jeg er litt motstander av å gå inn for å trene, selv om det i mange tilfeller er veldig praktisk. Det some rmed å løpe, eller trene i seg selv sånn på egenhånd som jeg gjør, er at jeg ikke har noen som pisker meg litt ekstra, ingen å konkurrere mot, ikke noe mål med aktiviteten bortsett fra at jeg føler meg litt bedre, og jeg begynner å bli litt lei.....derfor er det bra med et mål - så sånn sett er jeg glad for denne muligheten med halvmaraton....men 21 km er langt, og jeg gruer med allerede litt.....

Men - dette gjør at jeg må trene meg opp litt, og det vil si at jeg må løpe kortere og lengre turer, så det er jeg nå igang med. Foreløpig har det resultert i noen saftige gnagsår, et vondt kne og en forstukket muskel i ryggen, men dette anser jeg som litt sånn "startvansker" og regner med at det går over.....
Takket være vår nyinnkjøpte joggevogn kan jeg ta med meg Petter på treningsturene, og frem til nå ser det iallfall ut som han liker det......

Skal holde dere oppdaterte på min formkurve, ikke det at det er så interessant for dere, men det kan hende det er motiverende for meg selv, og etter dagens løpetur innser jeg at jeg trenger all den motivasjon jeg kan få.

Wish me luck!

Danmark - barnas land!

Det er sant som det sies at det er deilig å være norsk i Danmark! Og det er iallefall deilig å være barn i Danmark, for det finnes vel ikke noe land som er så godt tilrettelagt og som har så mange tilbud som Danmark, til barn i alle aldre.

Vi hadde ikke så mange ferieplaner iår, i og med at Petter skulle komme. Vi tenkte vi skulle benytte oss av alle de gode tilbudene som finnes i Oslo, og bysommer er jo deilig. Men - bysommer uten sommervær er heller begredelig, og regnfulle dager uten planer, med Petter på sykehus og mamma nyoperert ble litt kjedelig i lengden for Fredrik, Herman og Geir.

Det var da vi bestemte oss for å være litt gale og dra til Danmark, så vi pakket bilen og dro avgårde. Det var første turen med fem i bilen, og det gikk så bra! Mye bagasje, vogn (lenge siden!) og tre barneseter fikk plass etter itt stabling og planlegging!

Guttene hadde to ønsker for sommeren - å kjøre danskebåten, og komme til et annet land - og jammen fikk vi ikke slått to fluer i en smekk:-)

Møllefaret ble forlatt halv fem om natten, og vi rakk 08.00-båten fra Larvik med god margin. Speed båten til Hirtshals tok drøye tre timer, og vi var i dyrehagen i Ålborg klokka 13.00! Det er ganske utrolig, eller hva? Vi fikk en fin dag der, med alle mulige dyr, kule lekeplasser (de ER faktisk mye kulere enn norske!) og selvfølgelig RØDE pølser. Etter å ha konsumert to laaaange av set slaget satt Herman helt stille før han helt seriøst spurte; Mamma, hvilken farge har pølsene i Afrika? Kanskje blå? Ja, Herman, det kan hende. Svar godkjent. Samtale over. Innvendig latter hos mor.

En annen ting jeg lo av i dyrehagen var plasseringen av noen av dyrene. For meg er sjimpanser, løver, tigre og loeparder veeeeldig eksotisk, og noe jeg liksom ikke blir så overrasket over å finne i en dyrehage. Det som var festlig var at vi gikk fra bur til bur og så på dyrene, og først kom vi til disse apene - så kom leopardene, så kom det en innhegning med reinsdyr(!), så kom tigrene og så løvene. For meg er ikke reinsdyr så eksotisk, men jeg skjønner jo at det er det for mange andre. Men det ble litt gøy der og da:-) Når det er sagt er det ikke så gøy med dyr i bur, og disse store, mektige kattedyrene med den fysikken og de instinktene skulle jo ikke vært inne i disse burene. Jeg trøster meg litt med at alle dyrene vi så er født i fangenskap, og dermed ikke vet hva de egentlig er født til.

Vi har alle våre favorittdyr, og jeg fascineres av sjiraffer. Fredrik likte elefantene og isbjørnene, Geir fikk dilla på strutsene (......) mens Herman, jordnær som han er, stort sett befant seg inne i områdene sammen med geitene og de afrikanske sauene. Han klappet og matet og godsnakket, og lo litt for seg selv.

Ellers bodde vi på det beste steder "ever", Grønhøj Strand, og jeg vil gå så langt som å kalle det et eldorado for barnefamilier. Som bildene viser var det minigolf, ballrom, idrettshall, svømmehall, lekeplasser, klatrestativer, butikk og pizzarestaurant. Hyttene var greie, stor og god plass og alle fasiliteter.

Dessuten lå dette 300 meter fra stranden, og der var det gøy å leke i bølgene!

Bryllup!

For å si det sånn - 8.8.09 er en dag jeg ventet leeeeenge på! Kristine skulle gifte seg, og jeg var forlover, og det var en dag som var så gjennomført og gjennomtenkt at det måtte bare bli en knallsuksess, og det ble det! For et brudepar, for et sted, for en gjeng og for en fest! Vet ikke hvor man begynner, men jeg tror jeg skal starte med et bilde av brudeparet! Ja, nå lever disse bildene sitt eget liv, både størrelse og plassering går sine gne veier, så dette ble rotete og rart, men det er iallefall noen glint fra dagen, med den vakre bruden, den kjekke brudgommen, de skjøøøøøøønne brudepikene, og de tre forloverne:-)

Det kan meldes om at brudeparet la seg halv seks om morgenen, det TOK AV, og den gjengen som møttes til frokost søndag morgen på Sundvolden hotel var en god blanding av slitne og fornøde bryllupsgjester:-) Mer kommer, men nå kom bruden innom på en formiddagskaffe, så da får det bli en annen gang!

Fisken Herman

I den oppsummeringen jeg er inne i nå, merker jeg at dette komemr til å dreie seg mye om barna, og nå er det jo stort sett de mitt liv og min hverdag dreier seg om. Allikvel er det ikke meningen å bare fokusere på dem! Det som er er at det de gjør, og det de oppnår, og de de ikke greier, eller det vi ikke greier sammen er sånne ting som jeg går og funderer på.

- hvorfor greier jeg ikke lære dem sånn og sånn

- hvorfor reagerer de som de gjør på ting?

- hva er riktig i forhold til Fredrik, som ikke er det beste for Herman?

- hva gjør det med Herman og alltid være den lille og den som lærer ting sist?

- hva gjør det med Fredrik og alltid være flink til de tingene vi liker å gjøre?

- hvordan vil alt dette bli med Petter? hvordan vil han oppleve oss og sine brødre?

Dette ble jo ikke den innledningen jeg hadde tenkt til historien om fisken Herman, men den er allikevel relevant, fordi den lille fiskens vei til å bli en selvstendig svømmer er litt søt.

Den er søt fordi svømming er det området Herman og Fredrik er ganske like flinke. Og det er et område Herman virkelig er i sitt ess, han elsker å bade. Da Fredrik lærte å svømme ifjor ble Herman litt lei seg, for igjen var det noe Fredrik klarte bedr enn han. Da vi badet måtte Herman ha armringer. Da han ikke ville det fordi ikke Fredrik måtte ha det sier vi kjekt og greit; jamen Herman, du er jo tre år, og Fredrik er fem. For oss en naturlig forklaring, for han sikkert det mest irriterende og dumme svaret man kan få. Han blåser jo i det, han vil bare klare det samme som Fredrik, og få samme tilbakemeldinger som han. Så da starter Herman treningen for å klare dette selv, og hver gang vi har svømt i løpet av ett helt år har han fått svømme litt uten flytehjelp.

I våres var vi i dår til Isabell, og der var det svømmebasseng. Herman uti med ringer. Da sommeren kom og vi var på stranda var han ut i havet. Med ringer. Men så var vi i danmark, og der vi bodde hadde de basseng, og dette var barnas dager i Danmark etter en vanskelig sommer med Petter, så de skulle få ønske seg hva de ville gjøre. Fredrik ville kort og godt bade, Herman ville svømme uten ringer. Så da får han vel prøve da, tenkte vi, og bare se hva som skjedde:-)

(Nå har jeg strevd med å laste opp en video av han i en time, gidder ikke mer, og ber en eller annen som kan dette om å hjelpe meg!) (Astrid - denne en eller en annen er deg....!)

En ting er at han klarte det, og var så flink, men jeg synes det mest rørende er hvor glad han er, hvor stolt han er og hvor mye jeg kan se at han vokste på å klare akkurat dette her! Det er ikke fritt for at jeg også er stolt av han, men dette handler mer om hans intense ønske om å mestre, og det å øve og øve og øve på å klare det, og faktisk oppleve å nå det målet! Håper han fortsetter å kunne sette seg mål og jobbe mot dem, da er det virkelig håp for denne lille, rare 4-åringen som jeg ellers utfordres i å bli klok på!

Fredriks skolestart!

Det er noen dager i livet man husker bedre enn andre, og noen dager som liksom betyr litt ekstra, og første skoledag er vel en av disse dagene! Jeg husker iallefall min veldig godt, jeg husker kjolen, museflettene, den tannløse munnen, sekken og klasserommet. Jeg husker klasseforstander Aud Stray i klasse 1B på Voksen skole, og hennes grå hår som var festet med hårnåler mot hennes venstre del av hode, og hennes litt spede, men veldig snille stemme.

Jeg husker også at noen av mine klasekamerater turde å rekke opp hånda første skoledag, mens jeg gjerne ville grave meg ned under jorda.....da var det fint å ha nabogutten Simen og min nye venninne Kathrine som støttespillere:-)

Nå sitter vi her og har eget skolebarn - Fredrik er i ferd med å avslutte sin andre skoleuke, og jeg synes han har vokst så masse på bare disse dagene! Det var en stolt og spent og litt nervøs gutt som møtte opp på Lysejordet skole den 17. august. Vi hadde øvd på å håndhilse, vi hadde kjøpt alt nødvendig utstyr og vi hadde vært på besøk på SFO, eller Aktivitetsskolen som det nå heter, og hadde derfor møtt endel av de andre og ikke minst sett skolen innenifra.

Også hjelper det jo stort at det er fire gutter som bor innen tjue meter fra hverandre som er like gamle og som går i samme klasse og som er gode venner, som hadde hverandre å støtte seg til når nærvene snek seg på.....her er Fredrik og Snorre og Sindre utenfor skolen....er de ikke søte? Og er de ikke sånn herlig spente? jeg frydet meg iallfall stort over dem og alle de andre barna, i nye klær, med fine sekker og litt høye skuldre:-)

Etter endt skoledag, de halvannen timene den varte, inviterte vi alle våre gode naboer på pølsefest i anledning skolestart, og når vi samler de fem søte familene blir vi ikke mindre enn 21 stykker, og med et par bonusnaboer som stakk innom var vi 25 stykker på skolestartgrillfest! Øverst ser dere et lite knippe fornøyde barn:-)

Det er vel ingen hemmelighet at resten av første skoledag gikk med til å gjøre lekser, som faktisk var stas den dagen, men som allerede er blitt noe vi må avtale å gjøre......det er MYE morsommere å spille fotball i hagen eller leke StarWars i mørket nede, men til nå har vi fått gjort det vi skal....er spent på fortsettelsen....!

Petter:-)

Ja, det ville vel være unaturlig å ikke begynne med Petter - vår lille, store gutt som ble hentet ut av magen den 13. juli. I løpet av den dagen og de påfølgende 10 dagene lærte vi at ingen kjenner dagen før solen har gått ned, og vi opplevde de største oppturene og nedturene våre hittil.

For å gjøre en lang historie kort - Petter har kommet seg gjennom en stri periode i magen, en fødsel som burde kommet litt tidligere, og en hjerneblødning, og etter masse undersøkelser og noen dager med behandling på englenes plass på jord, intensiven på Ullevål, ser det ut til at Petter ikke har fått noen varige men etter alt dette, og sånn vi opplever han nå er han en frisk og helt normal baby, som skriker, bæsjer, spiser og sover. Og etterhvert smiler som en sol til mammaen sin:-)!

Dagene på sykehuset var en merkelig blanding av gleder, frykt, sorg, optimisme, positive tanker, "dårlige" tanker, tårer, smil.....ja, det gikk opp og ned! Da vi fikk resultatene av alle tester, og kunne senke skuldrene og glede oss over at vi fikk positive svar, kom ganske fort takknemligheten, ydmykheten og lettelsen over at vi er der vi er. Det var mange barn og mange familier som ikke er så heldige som oss, som ikke fikk dra hjem etter bare en uke, som ikke fikk med seg et friskt barn hjem, som ikke kan se inn i fremtiden med samme optimisme og gode tanker som oss. Selv om det går bra med de fleste vil de møte masse utfordringer på veien som vi, og mange andre med oss, aldri trenger å tenke på. Jeg kommer ikke til å glemme den uka på Ullevål, de fantastiske menneskene som gjør et sånt opphold og en sånn situasjon til noe jeg tenker tilbake på som en god opplevelse (på et merkelig vis), og de barna og foreldrene vi møtte som kanskje er der enda.

Men Petter - han var 48 cm og veide 3030 gram da han ble født, og var klin lik sine brødre. Kanskje mest lik Herman, men helt klart noe Fredrik der også - spesielt den noe karakteristiske Nordby-nesa!

Grunnet sin dramatsike inntreden til denne verden er han allerede bortskjemt på oppmerksomhet og kroppskontakt, og vet å si ifra når realiteten ikke stemmer overens med hans ønsker eller vaner.

Han smilte tidlig til Geir, og så til tante Nina, men mamman fikk ikke noe ordentlig smil før denne uka, men så har han jo også tatt igjen med renter, og møter hver morgen og hver "puppetid" med to store blå øyne som ser på meg, og et smil som er større en hans øvrige proposjoner skulle tilsi!

Jippi - ny pc!

Og hvor begynner man? Ser til min store forferdelse at det er er to måneder siden jeg har vært inne på denne bloggen, og grunnen(e) til det er mange, men hovedgrunnen er jo at vi ikke har hatt pc! Det vil si - vi har hatt pc, men den er 10 år gammel og så treg at hvis jeg satt den på om morgenen var den kanskje koblet seg til nettet når jeg kom hjem fra jobb.....men idag har jeg vært på jobben og fått installert denne flunkende nye maskinen, og nå er den til og med på nett hjemme, og jeg er tilbake! Deilig! til og med tastene på maskinen er så gode at de føles myke og glatte når man skriver på dem - for en fryd! Føler nesten jeg blir flinkere til å skrive på maskin med ny pc - nesten så kan skryte på meg touch, men det ville være å strekke den litt langt.....

Det som ikke er så deilig er at det er så mange hull i bloggen....det har skjedd veldig mye på de to månedene, og for å ta en oppsummering:

1. Den 13. juli ble Petter født:-) Selvfølgelig sommerens store høydepunkt, og både selve fødselen og alt som følger med å få en liten tass og et nytt familiemedlem har tatt masse tid!

2. Petters dramatiske start på livet - og alle de tusen tankene man gjør seg......

3. Sommeren som aldri var her

4. Fredrik og Hermans rare opplevelse av å få en lillebror

5. Tur til Langedrag

6. Danmarkstur

7. Tur til verdens beste barselsted: Tjøme hos Frederik og Pia

8. Da gutta gikk til Bitihorn, og Petters første tur til Beito

9. Fredriks skolestart

10. Kristine og Espens bryllup

11. Hermans sjalusi

12. Hverdagen

13. Hermans første svømmetak

14. Fredriks dansekursdebut

15. .....og ellers endel tanker etter min noe beskjedne, men enn så reelle, erfaring som trebarnsmor....

Så, som sagt -hvor begynner jeg?