Velkommen Lille My....

Min venninne Susanne, mamma til mine to skjønne fadderbarm Oscar og Anna, har kjøpt hund, og bare se på denne lille skjønne krabaten!

Susanne kjøpte den uten at barna visste det, og jeg kan tenke meg at de to ble utroooolig glade, de elsker dyr og er veldig omsorgsfulle!

Lille My har fått eget bur og alt annet en liten valp skal ha, og hun holder sin matmor våken om natten meldes det om......

Hvis noen lurer på hvilken rase denne hunden er, så er det en Basset har jeg nå lært. Lille My har en fetter som heter Salto, som bor her i Møllefaret hvor vi bor, så vi kan se for oss hvordan My vil se ut om en stund, og det er faktisk veldig søte og morsomme hunder! Og det er ikke værst til å komme fra meg som er ganske så engelsk setter-spora......

Jeg tror My skal bli en slags føljetong her hos meg, så kan vi følge henne etterosm hun vokser:-)

Fra barnemunn....igjen....

.....og denne gang var den Fredrik.....jeg skal innrømme at det hender jeg sier "herregud", også så barna hører det. Det er jo ikke noe jeg vil, men jeg klarer ikke styre det, det kommer av seg selv liksom!

Så idag kom det fra Fredrik: Mamma, har du telefonnummeret til Gud? Og da måtte jeg jo svare nei.....og da lurte han på hvorfor, i og med at jeg roper på han så ofte hadde det jo vært bedre å bare ringe han.....

......ja, hva skal man si?

Høst(?)tur!

Når vi skriver 090909 (deilig tall forresten!) skulle man kanskje tro det ville være mørke dager og mye regn, og ikke sånne dager som vi har hatt idag og som vi hadde søndag. Det var shorts og t-skjorte og strålende sol, og aktivitetene ble deretter:-)

På søndag ble det tur til Østernvann på oss, med vår utvidede familie; Westby-Hanæs og Rønnevig. Vi tilbragte lørdag kveld med dem også, med nydelig middag hos Thea og Henrik, med alle 7 barna tilstede. Fire av dem sov, og tre var våkne - gjett hvilke tre som IKKE sov? Yes - våre:-(. Det resulterte i tidlig retur hjem for vår de, men likeså var det en veldig fin kveld! Turen søndag ble også riktig så fin, og for ikke å kjede alle ihjel med skriverier kan jeg dokumentere dagen med bilder! Det er jo ikke meg som er så flink og alltid har med kamera, men Thea knipser i vei - og sender over på mail, og dermed har vi alle gode minner:-)

Herman fikk sagt det....igjen....

I helgen var vi på besøk hos Kråkene, det vil si Titti med familie som bor et lite småbruk i skogen som heter Kråka:-).
Titti er min onkel og skal være fadder for Petter, men det kommer vi tilbake til senere. Nå var vi på besøk for å slå av en prat, la barna leke litt, og så har de anskaffet seg en tohjuls motorsykkel for barn, og da måtte jo gutta få prøve den.....!
Først ut var Fredrik. På med en diger hjelm, starte motoren og sette avgårde i en svar nedoverbakke som etter en stund blir en laaaang oppoverbakke, snu og kjøre tilbake - og krysse gårdsplassen med verdens største smil!
Så var det Herman, og vi kom med alle våre formaninger om å se fremover, bremse, konsentrere seg og "husk at du bare er fire år....".
Så sa vi det da: Denne motorsykkelen egentlig bare for de fra 6 år og oppover".
Hvorpå han parerer: Så fint at det går nedover her da......og kjørte avgårde alene.....

Nesehorn!

Rar overskift synes dere? Ja, det er jo det, men den har sin helt naturlige forklaring....på beito er det et fjell som ruver i terrenger, som heter Bitihorn. Det er ikke så høyt, 1608 meter, men det står helt alene og ser derfor både stort og mektig ut. Vi har sagt til gutta i mange år at vi skal ta dem med på tur opp til toppen, og i sommer var det på tide å sette trusler ut i live....heter det det?

Vel, Herman har jo hørt om dette fjelelt fra han var en neve stor, men han blander nesehorn og Bitihorn, og det har gitt oss noen morsomme episoder, når han skal fortelle om nesehorn på hytta, at han så Bitihorn i dyrehagen osv.

Vi var altså på hytta, og mamma tilbø seg å passe Petter så vi kunne ta med oss pappa og de store guttene våre på langtur. Det er en sånn tur som ikke er så lang for oss, men for smp ben er den et stykke, og det er ikke så lett å motivere eller bli motivert npr det er to timer rett opp til å begynne med.....

Men - det er rart hva kontinuerlig prating om alt mulig, og en god dose Kvikk Lunsj gjør! Gutta gikk som trommestikker, og selv om Herman fikk litt hjelp mot slutten kom vi jammen helt til toppen alle fem, og om ikke Bitihorn ble noe høyere av at vi kom opp dit, vokste Fredrik og Herman noen centimeter hver. Og det gjorde nok det stolte mammahjertet også:-)

Hva betyr det når jeg ikke vet hva jeg skal skrive om?

Betyr det at jeg nå er inne i en så til de grader hverdagsrytme og ikke gjør noe annet enn de "vanlige" tingene - og dermed ikke har noe jeg føler det er så interessant å fundere ekstra over?

Jeg tror i grunnen det er svaret, for her går dagene i samme tempo, i samme tralt stort sett uka gjennom, dagene flyr avgårde og jeg skjønner ikke hva jeg bruker tiden på. Når jeg tenker etter skjønner jeg jo det, for det er mange småting som blir gjort i løpet av dagen, og en liten baby tar mye tid, men det er liksom ikke sånn at jeg kan si at jeg har satt igang noen store prosjekter hjemme, eller har vært på laaange utflukter eller noe.

Men jeg tror jeg faktisk synes hverdagen er verdt å fundere litt over, for i grunnen er det deilig at det er hverdag! Iallefall når alle ser ut til å trives med den type dager og den rytmen vi har.

Fredrik ser ut til å stortrives på skolen, og vil ikke hjem når vi henter han på SFO. Han spiller fotball, bytter Pokeman-kort og lærer nye Diabolo triks, nevner stadig flere navn på nye bekjentskaper og spiser opp hve reneste smule av matboksen sin hver dag - og det må vel være et tegn på trivsel og at han er i aktivitet:-)
En overgang for oss alle er å begynne med lekser, det er en ny post på programmet, noe vi må gjøre, og det skal gjøres med godt humør, positiv pedagogikk og oppmuntring....! Synes det har gått greit til nå, og håper det fortsetter å være noe ale synes er greit å gjøre;-) Ellers kan det fort bli en litt tung halvtime.....

Herman virker litt mindre sjalu, og reaksjonene hans er litt færre og litt mindre ekstreme for hver dag som går. Vi har konsentrert oss litt eksra om han i det siste, og det kan se ut som det han trengte var litt oppmerksomhet på bare han, og at noen virkelig SÅ han også oppi at den store begynte på skolen og den lille kom til verden. Idag har han feks vært i Nadderudhallen med Torfar, noe som var stor stas. Han svømmer som bare det, fikk vist Torfar at han kan ta bomba, og fikk lurt til seg både noen kronestykker, en is og en Donald-greie han har holdt det gående med hele ettermiddagen.
Han hadde også fått fortalt Torfar at "du har møkk i øra, du, Torfar", og fått fortalt at håret til min far faktisk er helt grått:-)

Petter viser stadig at han er våken liten kar, som følger med i omgivelsene. Han spiser masse, sover helt uten faste rytmer, har sin mor rundt lillefingeren og shower for Geir. Men han smiler alle rmest når Fredrik og Herman leker med han. Det er veldig koselig å se på , og jeg kan vel innrømme at en liten tåre har presset seg på et par ganger når alle tre guttene smiler sammen....

Geir har sine vanlige maraton-dager, jeg ser han om kveldene, og da er vi stort sett så utladet begge to at vi stirrer tomt på ett eller ett annet på TV, og legger oss rundt 23.00. Tre barn tar iallefall det meste av mine krefter, og jeg mangler nok litt overskudd til å passe på andre ting som også er viktig. Føler innimellom at logistikken og planleggingen og å huske på alle mulige små deltaljer er alt jeg gjør, men jeg tror det er overgangen som er litt overveldende - med en til i familien og ny situasjon for oss med skolestart.

Kan vel ikke si annet enn at jeg trives oppi alt dette kaoset, heldigvis....det er jo selvfølgelig alltid masse ting jeg gjerne skulle gjort som jeg ikke får til. Noenganger plager det meg veldig, andre ganger forsoner jegmeg helt med tanken på at jeg ikke har kapasitet til alt. Det er merkelig det der, hvordan man en dag synes en ting er helt greit, og dagen etter er akkurat samme ting helt ugreit!

Men idag har jeg drukket kaffe med Anette, Pia og Linda på Åpent Bakeri, og jeg har vært innom Thea og fått en 10-minutters samtale med henne og West, og da har jeg fått fylt på litt på den sosiale skalaen min som jeg føler er litt på minus-siden om dagen...

Ja, det var noen torsdags-kveld tanker, lurer på om jeg skal avslutte denne skrive-kvelden med et par andre historier fra i sommer? Vi får se etter jeg har gitt Petter litt mat....