Petter:-)

Ja, det ville vel være unaturlig å ikke begynne med Petter - vår lille, store gutt som ble hentet ut av magen den 13. juli. I løpet av den dagen og de påfølgende 10 dagene lærte vi at ingen kjenner dagen før solen har gått ned, og vi opplevde de største oppturene og nedturene våre hittil.

For å gjøre en lang historie kort - Petter har kommet seg gjennom en stri periode i magen, en fødsel som burde kommet litt tidligere, og en hjerneblødning, og etter masse undersøkelser og noen dager med behandling på englenes plass på jord, intensiven på Ullevål, ser det ut til at Petter ikke har fått noen varige men etter alt dette, og sånn vi opplever han nå er han en frisk og helt normal baby, som skriker, bæsjer, spiser og sover. Og etterhvert smiler som en sol til mammaen sin:-)!

Dagene på sykehuset var en merkelig blanding av gleder, frykt, sorg, optimisme, positive tanker, "dårlige" tanker, tårer, smil.....ja, det gikk opp og ned! Da vi fikk resultatene av alle tester, og kunne senke skuldrene og glede oss over at vi fikk positive svar, kom ganske fort takknemligheten, ydmykheten og lettelsen over at vi er der vi er. Det var mange barn og mange familier som ikke er så heldige som oss, som ikke fikk dra hjem etter bare en uke, som ikke fikk med seg et friskt barn hjem, som ikke kan se inn i fremtiden med samme optimisme og gode tanker som oss. Selv om det går bra med de fleste vil de møte masse utfordringer på veien som vi, og mange andre med oss, aldri trenger å tenke på. Jeg kommer ikke til å glemme den uka på Ullevål, de fantastiske menneskene som gjør et sånt opphold og en sånn situasjon til noe jeg tenker tilbake på som en god opplevelse (på et merkelig vis), og de barna og foreldrene vi møtte som kanskje er der enda.

Men Petter - han var 48 cm og veide 3030 gram da han ble født, og var klin lik sine brødre. Kanskje mest lik Herman, men helt klart noe Fredrik der også - spesielt den noe karakteristiske Nordby-nesa!

Grunnet sin dramatsike inntreden til denne verden er han allerede bortskjemt på oppmerksomhet og kroppskontakt, og vet å si ifra når realiteten ikke stemmer overens med hans ønsker eller vaner.

Han smilte tidlig til Geir, og så til tante Nina, men mamman fikk ikke noe ordentlig smil før denne uka, men så har han jo også tatt igjen med renter, og møter hver morgen og hver "puppetid" med to store blå øyne som ser på meg, og et smil som er større en hans øvrige proposjoner skulle tilsi!