Verdens rareste helg

Dette er en merkelig helg.Det vil si- det er egentlig ikke så rart, men på en eller en annen måte er den rar allikevel.
Jeg er alene hjemme. Alle guttene er på hytta på Beito, og de dro avgårde tidlig fredag morgen da jeg dro på jobb. De tok med seg Jan Erik og Snorre, og har i følge rapportene hatt en aktiv helg i strålende vintervær, det har vært pizza, burgere, godis, nintendo, yatzy og slalom og langrennstur begge dager. Herman har visst gått hele Grønn 1 alene, og han var sååååååå stolt da han fortalte det, og jeg fikk tårer i øynene her jeg ligger på sofaen og grubler over den rare helgen.
I utgangspunktet ville jeg synes en helg hjemme alene var helt ok, til og med deilig! Men - i min tilstand om dagen er det altså ikke helt sånn. På en måte synes jeg det er helt supert at de drar, at de fårvært på hytta, ute på ski, gjort noe annet, og kost seg med hverandre og gode venner. På den andre siden kommer min velutviklede sans for dårlig samvittighet snikende, eller hoppende, og tar fullstendig kontroll på meg. Jeg vil gjerne være med, være sammen med gutta, oppleve sammen med dem, hjelpe til, lage det koselig, og være mamma rett og slett. Men med rygg og bekken i ulage kan jeg ikke noe av dette, og da ble det sånn som nå. Hadde de vært hjemme ville jeg også fått dårlig samvittighet fordi jeg må ligge stille, ikke bli med på noe, hjelpe til med noe og bli trist fordi jeg ser dem hele tiden og så gjerne vil bli med dem på det de gjør. Så uansett føler jeg at dette blir galt, såda tenker jeg at det er bedre at det ble somdet ble, men minuttet etter er jeg uenig med megselv i det igjen. Med andreord - en rar helg. Eller så er det jeg som er rar,eller denne situasjonen - eller mest sannsynlig blandingen av alt dette. Når man er vant til å være aktiv på mange omåder, være organisator for en familie på fire, og holde hus og hjem og hverdag i gang er det helt merkelig å bli satt ut av spill. På en måte kanskje jeg lærer noe av det, og kanskje jegvil prioritere annerledes når jeg er på bena igjen, og kanskje jeg aldri vil kose meg på sofaen igjen (.....), og jeg tenker at jeg skal sette pris på å kunne bevege meg og gjøre alle selvfølgelige ting. Jeg skal glede meg over å handle, rydde, lage mat,vaske,kunne hjelpe barna med trange strømpebukser, ta gutta opp på fanget, kle på meg selv på mindre enn 15 minutter, og en hel del andre ting! Noe av det blir nok med tankene....uansett-denne helgen er og blir rar!