Så lett åsi.....

Deter ikke så lett å forklare for den ene av gutta at den andre har bursdag, og idag er det bare den ene som skal få gaver og være i oppmerksomhetens sentrum. Vi har gjort det sånn at på Fredriks bursdag får Herman en pakke, og omvendt. Vi prøver å si at det er den ene som har bursdag, men at den andre kan få være med, hjelpe til med gaver osv. Det har funket fint, og det virker som de har godtatt dette.
Så kom et par situasjoner som jeg synes er vanskelige, men de er soleklare, og de er litt såre. Herman har i ett år ønsket seg Batmobil, eller - de har begge ønsket seg det. Fredrik ønsket segogså en til sin bursdag for to uker siden, men fikk det ikke. Vi har ikke funnet det, før vi datt over ett eksemplar denne uka, og kjøpte til Herman. Han ble veldig glad, og Fredrik fikk tilsvarende lang maske, uten å si noe. Jeg så at han plagdes av misunnelse, men han var lur og hjalp til med montering og viste Herman hvordan den funker. De lekte sammen lenge, og selv om han nevnte at han skulle ønske han hadde fått en også, så gikk det greit.
Etter barneselskapet kom mamma og pappa med gave til Herman, og han fikk splitter nye skøyter. De han har er for små, så han trengte nye. Fredrik har skøyter, men disse nye var jo mye kulere, med spenner istedetforlisser, de var i plast og ikke skinn. Fredrik har kommentert flereganger på skøytebanen at han ønskerseg sånne, men han harjo skøyter somfunker. Denne gangen gikk det ikke så bra med reaksjonen. Han hylte, alt var urettferdig, Herman var mye heldigere enn han, hvorfor får Herman alt det han også ønsket seg?, han kledde av seg og la seg under to dyner i vår seng og var en god blanding av rasende, sliten, lei seg, misunnelig og inneforstått med att han reagerte irrasjonelt, og det er jo kjipt å oppdage:-)
Så sier man; la han ligge der å gråte, dette må han lære. Eller; sånn er det bare, det må du skjønne. eller; nå gir du deg, du fikk ny skidress til din bursdag. Det er lett å si, og det er vel sånn at det vi sier er riktig, men det føles ikke alltid rett. Det føles ikke riktig å la barnet sitt gråte seg ut av en situasjon han ikke vet hvordan han skal takle. Det er lett å si hvordan man vil at det skal være, men det er ikke alltid så lett når situasjonene er der og man skal takle det. Synes jeg iallefall. Det var denne bruksanvisningen på barn jeg savner noen ganger.....
Lurer dere på hvordan det endte? Jeg hentet han fra sengen, vi satte oss i sofaen, og jeg prøvdeå forklare at an har en dag hver, at man ikke får nye skøyter nårman har andre som passer, at man alltid har noen ting man ønsker seg, at Herman ikke gråt på hans bursdag, og så videre. Vet ikke hva han skjønte, men hen roet seg, begynte å smile igjen og ville bare sitte hos meg litt. Så enten skjønte han hva jeg sa, eller så var det bare greit å få litt oppmerksomhet og litt ro og litt kos og da var ikke alt annet så ille. Hva tror dere? Hva synes dere? Hva gjør man? Er det bare meg som er blaut? Er vi enige om at dette ikke er så lett?