I helgen var jeg altså på jentetur, og dermed var alle guttene mine hjemme alene. De hadde guttehelg, og det inkluderer guttemorgener, gutteturer på ski, guttemiddager, guttekvelder, guttemat osv. De har storkost seg virker det som, og det gleder jeg meg over. Jeg må innrømme at jeg nøt en helg borte, både i andre omgivelser, med andre mennesker og uten alle de pliktene jeg har hjemme. Og selv om en helg er kort gledet jeg meg til å komme hjem, og den gleden kom snikende lørdag kveld, og ble sterkere ettersom søndagen gikk. En god følelse det også! Så ringer jeg hjem og spør hva de gjør der hjemme. Jo - "vi har guttemorgen", "guttekveld" osv, og en "så da passer det fint at du ikke er hjemme, mamma!". Ja, enig i det. Så kommer jeg hjem, og blir møtt av "åh. skulle du ikke være borte lenger?" Jeg blir veldig glad for at det funker så bra uten meg, at jeg ikke er uunnværlig, at guttene koser seg og at jeg kan reise bort en sjelden gang med god samvittighet. Men jeg ville jo gjerne bli litt savnet også.....hvisdere skjønner hva jeg mener....så jeg ble både glad og stolt på en måte og litt såra og vonbråten på en annen side.....er det normalt? 
Får legge ut et bilde av disse guttene, som klarer seg fint uten meg, men som jeg savnet allikevel:-)
3 kommentarer:
Jeg vet ikke om det hjelper - men det er ikke umulig at i alle fall de eldre guttene savnet dere mer enn barna gjorde.........
Hm, Henrik over her svarer kanskje på spørsmålet mitt, men jeg lurte på hvilken av guttene som sa "Åh, skulle ikke du være borte lenger?" - for jeg innbilder meg at det var den største karen, jeg. Som kjekket seg, hadde bestukket sønnene med godis og hemmeligheter om deilige skiturer, bare de ikke fortalte om hvor mye de har savnet mamma'n sin denne helgen, hvor mye de har snakket om mamma'n, hvor mye bedre mamma'n er til å lage mat, hvor mye de savnet mammakosen osv osv osv. Eller?? ;)
Astrid: Det var Fredrik som sa det....Herman var hos Henrik og guttene da vi kom hjem, så jeg hentet han der, og han vill ikke være med meg hjem. Etter litt overtalelse fikk jeg han med meg, og da Geir og Fredrik kom hjem litt senere var det altså Fredriks første kommentar....Geir sa ikke så mye, jeg er usikker på hvorfor, men det har jeg ikke tenkt å bruke så mye energi på! :-).
Legg inn en kommentar