....og vips var sesongen over!

Det er nå torsdag kveld, og for noen timer siden kom Geir hjem fra fire dager i Russland, nærmere bestemt Perm (europas østligste by, porten til Sibir), hvor laget har spilt returkamp i Champions League. Laget vant, de er er i kvartfinalen, Geir er superhappy, stolt, glad og litt sliten, med god grunn til å være alt sammen! Det har vært en lang sesong, og nå er den liksom over, og det er utrolig rart og veldig deilig akkurat nå! Jeg husker første trening for sesongen den første uka i januar, da tenkte jeg at det er lenge til midten av november, og det er jo snakk om nesten et helt år!

Dette året har vært spesielt. Det begynte med graviditeten min, med ryggprolaps og låsninger som gjorde meg helt hjelpesløs i måneder - rart hva man glemmer....og akkurat det vil jeg helst glemme! Det har vært jobbing og fotball og aktiviteter med Fredrik og Herman, og de har liksom i løpet av dette året blitt så store! Ikke bare har de blitt fysisk større, men jeg synes de har blitt mer "modne" hvis det går an å si det om en fire- og en seksåring. Sommeren kom, og Petter kom til verden, og ga oss gleder og sorger og høye skuldre og bankende hjerter alle sammen. Fredrik har begynt på skolen, Herman har vært gjennom en "nå skal jeg løsrive meg" periode, som jeg tror er delvis påvirket av sjalusi, og Geir har jobbet og jobbet og trent og trent. Jeg har prøvd å holde familien igang med å vaske klær, lage mat, pakke sekker, kjøre til treninger, ha med venner hjem og alle sånne mere hverdagslige ting:-)

Så sitter jeg her da denne torsdagen, og kan liksom merke at skuldrene senker seg litt. Nå har vi noen uker hvor vi er to stykker hjemme på ettermiddagene, og vi kan dele på oppgavene og gledene og utfordringene.
Petter viser bare gode tegn, og det ser ut til at vi kan se tilbake på hans første uker som en erfaring og opplevelse som var vanskelig, men lærerik og på en eller en annen merkelig måte litt god også.
Herman har funnet tilbake til det meste av sitt gode, gamle jeg. Han funderer over livets rarieteter, lever seg inn i situasjonene, er skøyeraktig, snill, men fortsatt litt overdrevent glad i mamman sin noen ganger - sjalusien viser seg fortsatt i korte glimt.
Fredrik trives på skolen, han lærer nye ting, får nye venner og jeg kan ikke skjønne at den gutten gikk i barnehage for et halvt år siden. Han er stor gutt som går alene ut døren om morgenen og starter sin egen dag, og stort sett der det ut til at han klarer å gjøre dagene gode for seg selv, og de rundt han. Jeg merker at han blir mer selvstendig, så det er enda mer utfordrende enn før å "styre" han, men jeg tror dette er noe jeg er glad for!
Geir har lagt bak seg en ikke mindre enn fantastisk sesong. Den gjengen er bare utrolige, de er flinke, seriøse, blide, positive - og de er bare uten tvil norges beste fotballag, og til og med blant de 8 beste lagene i Europa pr, idag. Det er gøy at det går bra når fotballen tar opp såpass mye av vår tid, men det er som sagt greit at det er over for nå. Jeg er stolt av Geir, og imponert over hans arbeidskapasitet. Kunne trengt litt av den innimellom, men det er kanskje ikke plass til det akkurat nå...:-)

Nå skal vi nyte disse fotballfrie ukene, vi skal ha dåp på søndag, vi skal på fjellet på sesongåpning i langrenn, vi skal forberede julen og vi skal kose oss sammen. Håper vi får tid til å invitere familie og venner til middag og treff, det er altfor sjelden vi får gjort det, og det er noe jeg savner og ønsker annerledes.

Så da avslutter jeg min 2009-sesong, og gir meg selv og familien godkjent!