Barneoppdragelse og sånn!!

Egentlig hadde jeg tenkt å blogge litt om å blande seg i andres barneoppdragelse tidligere idag, men så falt det bort. Nå ikveld sitter jeg og leser Astrids innlegg om navn på barn og hva alle skal mene og ikke mene om andres valg og smak, og selv om saken er en annen, fikk jeg lyst til å skrive litt om det allikevel!

Men først - Kjell er et fint hundenavn, enig med deg, Astrid, men jeg kan også spare meg for det navnet på små barn:-) I dagens samfunn tror jeg det er MYE bedre å hete Lukas eller Noah, for ikke å snakke om at det er mye finere navn!

Så- over til den saken jeg hadde lyst til å blogge om:

http://www.aftenposten.no/amagasinet/juul/article2881481.ece

Dette er et type innlegg som jeg ofte leser, og spesielt dette, siden det stod i A-magasinet som jeg er en trofast leser av. Historien er vel ikke noe å tvile på, og alle kan se for seg å oppleve en sånn situasjon både som damen som skriver innlegget, og moren til barnet det snakkes om.

Grunnen til at jeg tar opp dette er at jeg kjenner moren til dette skrikende barnet, og jeg kjenner godt til episoden som er beskrevet. Og den er helt feil! Bakgrunnen for at barnet gråter har en logisk og normal forklaring, og jeg tror alle som har hatt en treåring i trassalder kan tenke seg hva det innebærer. Gutten som var sammen med barnet er ikke syv år, men 13, og en høflig, oppegående, omsorgsfull og hjelpsom gutt. Moren til barna er ikke en som neglisjerer barna sine, heller motsatt.

Jeg skjønner at innsenderen må "pynte på" historien sin, for sannheten er rett og slett for tynn, men det er irriterende å lese hennes forvridde side av saken. Broren til denne jenta er lei seg, fordi han passet på søsteren sin på en utmerket måte i tråd med avtale med moren sin.
Men det jeg nesten blir mest irritert over er svaret denne damen får fra fagpersonen i A-magasinet. At han utifra et brev kan uttale at det er et mønster i familien å bli neglisjert synes jeg er drøyt. Likeså at barnet får en gave fra en fremmed som hun ikke er vant til fra sin egen familie.

Jeg vet ikke hvordan andre som leser saken oppfatter den, men jeg håper de fleste leser litt mellom linjene. Hadde innsenderen kunnet beskrive forløpet til hvorfor jenta gråter, og dermed beskrevet en situasjon som var upassende hadde det vært noe helt annet, men det er altså ikke tilfellet.

Saken kostet meg litt tankevirksomhet og litt energi, og etterhvert tenkte jeg mer over hvordan vi blander oss i andres barneoppdragelse, hva vi synes om andres barn og om venner og bekjentes måte å være foreldre på. Hva tenker foreldre på som sender syke barn i barnehagen? Har ikke de barna lært å ikke skrike inne? Ha de aldri fått et nei? Rydder de ikke opp etter seg? Skjønner de ikke at man må dele? Det er mange spørsmål man kan tenke i ulike situasjoner, men jeg tror jeg kan si med hånden på hjertet at jeg kan si at jeg stort sett tenker at dette er barn vi har med å gjøre, og at om ikke mine barn takker for maten hver gang vi har spist, så har de andre sider ved seg som de er flinke til som ikke alle andre har. Våre barn er flinke til å leke ute, men de er veldig dårlige på å leke inne, og å finne på ting selv. Det kan sikkert irritere noen, og kanskje noen irriterer seg over meg som ikke har påvirket dem til å lære å leke selv. Ja, så gjør gjerne det. Si gjerne fra også hvis det blir plagsomt, så får det bli opp til oss hvor alvorlig og viktig vi synes det er, og om vi vil endre våre rutiner for å forandre på situasjonen.

Man ser ulike ting, og vi legger merke til ulike ting ved hverandre. Vi oppfatter ting på forskjellige måter, og vi liker forskjellige ting. Heldigvis-i mange situasjoner. Ting som er veldig viktig for meg er ikke like viktig for andre. Men jeg må få bry meg om det allikevel! Så kan jeg tenke at jeg synes det er rart at den og den ikke bryr seg mer om det og det og ikke gjør sånn og sånn, men så må jeg la det ligge, for det er ikke min sak. I bunn og grunn. Jeg kan si hva jeg mener, men kan ikke bestemme eller ta kontroll over noe som andre skal bestemme.

Men så tenker jeg også - hva om denne historien fra skøytebanen var sann, og at barnet gråt fordi noen hadde gått fra henne, og broren var fortvilet over sitt påtvungne ansvar for sin søster, og moren ikke gadd å ta henne opp fordi hun heller ville være sammen med sine andre barn, og ingen brydde seg og dette ga barnet dype sår og arr i sjelen som kan påvirke hennes relasjon til moren og andre mennesker i all fremtid? Er det omsorgsvikt, som innsenderen var vitne til? Og skal man blande seg, eller ikke? Hva blir følgende av det ene eller det andre? Nei, dette ble for innviklet og vanskelig.

Må tenke litt mer på det.