Julekalender

Jeg trodde jeg lå bedre an enn det jeg gjør med kalenderen! Trodde jeg hadde 42 av 48 gaver i boks, men det viser seg at jeg har falt for mine egne tellefeil....jeg har 34 i boks, så det er jo ikek halvgærent, men allikevel....når jeg nå sitter her og skal pakke inn og ordne irriterer det meg, og skaper litt ubalanse i mine mentale forberedelser til julen og adventstiden....men det er jo ikke verre enn at jeg skal klare å rette opp i dem ganske fort....
Jeg må si denne adventstiden har kommet litt brått på meg, jeg har ikke hengt opp krans på døre, ikke lys i busken utenfor, ikke engang adventsstake har jeg funnet frem, og når jeg nå ramser opp får jeg dårligere og dårligere samvittighet, så jeg gidder ikke fortsette - jeg kan oppsummere med at jeg ikke har gjort noen verdensting! Og neste punkt på agendaen er da at jeg har sinnsykt mye å gjøre de neste dagene, men det er jo bare kose-ting, da....:-)
Så da begynner jeg NÅ, med innpakking av kalendergaver, og erklærer med det samme julen 2009 for IGANG! Kos dere alle sammen!

En sånn helg man ikke glemmer!

Så var det mandag igjen, dagene og ukene bare flyr....hver mandag er sånn kosedag for Petter og meg, vi går på svømming, og det tar liksom hele dagen, selv om tiden i vannet er bare 30 minutter. Vi spiser hjemme, før vi triller halvannen time før bading klokka tolv. Etter svømming er det spising sammen med de andre vi svømmer med, før vi triller hjem. Da sover Petter, og jeg får gjort et par praktiske ting på Røa før jeg drikker kaffe fra Barmsund på Røa Torg (fantastisk kaffe) og så triller vi hjem. Da har vi en god time hjemme før de store guttene skal hentes. Det er bare veldig deilig og hyggelig å starte uka med en litt rolig dag, med hyggelig innhold uten altfor mye sånne plikter! Det skal også nevnes at vi svømmer på verdens beste babysvømmesenter, og selv om jeg ikke er stor fan av selvskryt er det altså her jeg jobber som instruktør:-). For de av dere som gikk inn på linken, kan jeg fortsette skrytingen - det midterste av bildene av barna under vann er Herman:-).

Men det var ikke denne mandagen jeg skulle snakke om, det var denne helgen som har vært som jeg skulle fortelle om!
Vi var jo på Beito forrige helg, og fikk en god smak av vinter. Denne helgen skulle Geir hjelpe Erik og Ingrid å flytte, men fjelltrangen hos meg var merkbar, og når vi ikke hadde noen planer fant vi ut at jeg kunne reise opp på hytta. Jeg tok med meg familien Ruud Valen, Fredrik og Herman og dro avgårde. Merkelig å skulle reise fra Petter, men han og Geir fikk en hyggelig helg sammen, og jeg fikk kost meg med mine to store gode gutter, og ikke minst sovet to netter!

Og for en helg det ble! 80 cm pudder-nysnø, fire minusgrader, snøtunge trær og hvitt-i-hvitt så langt man kunne se! Ikke et vindpust og ikke noe nedbør, fantastiske forhold i løype og bakke, hyggelig reisefølge, og ikke minst fire barn som storkoser seg på hytte, på fjellet og på ski! Lørdag en fikk vi nesten fem timer i bakken, og søndag var det en 5-kilometers runde på langrenn før hjemreise. Ikke verdens lengste tur, men mer enn nok for Andrea og Herman - sistnevnte som etter å ha blitt dratt opp alle bakker sa til mannen i sportsbutikken at den beste skiheisen på Beitostølen er mamma - og dermed sikret seg muligheten til å bli dratt gjennom mange flere langrennsturer:-)

Så som dere skjønner ble det en bra helg, deilig å dra opp, deilig å være der, og heldigvis deilig å komme hjem igjen, og deilig å se igjen Pettersen.

Nå ser vi frem til neste Beito-tur - som er julen! Og som om ikke julen er nok ferie har vi nå gått til det skritt å bestille oss en ukestur til Hurghada i Egypt! Vi som aldri reiser utenlands, og så skal vi helt dit - vi føler oss bra gærne:-)

En tann her og en tann der....!

Det er vel ikke så overraskende for noen at Fredrik mister tenner om dagen. Foreløpig er det tre som er ute tror jeg(....), den siste trakk undertegnede ut for et par uker siden, etter at den hadde blitt ruget og fiklet med i ukesvis. Tannfeen kom om natten, som den har gjort de andre gangene, og som også er omtalt tidligere her på bloggen.

Det som er litt mer rart, er at Petter idag har fått sin første tann! Det tittet opp en liten hvit prikk nede i munnen, og endel brikker falt på plass i forhold til Petters oppførsel de siste ukene! Tanken på tenner har ikke slått meg, han er jo bare fire måneder....men siklingen, uroligheten, spisingen på hendene, rar bæsj og litt feber her og der har fått en mulig forklaring....så nå får vi se om det roer seg litt....! Rart hvor "stolt" man blir av en tann, men jeg ble liksom glad da jeg så den, merkelig dette her med å være mamma i grunnen....

En måned igjen til julaften!

Det slo meg nå at det idag er en måned igjen til jul, og det er med ekte skrekkblandet fryd jeg konstaterer akkurat det....

Hadde jeg befunnet meg på fjellet med snø og vinter, og med sånne ordentlige nisser i butikkvinduene, kanskje jeg hadde klart å mobilisere tankene mine og trodd og skjønt at julen nærmer seg, men når jeg er her hjemme, og det er 7 plussgrader og barna går med joggesko ute, da er det liksom ikke jul akkurat!

Jeg har ikke kjøpt en eneste gave, ikke har jeg planlagt en heller, jeg har sett pepperkakebokser i butikken og tenkt "jøss, hvorfor har de det nå?", men nå skjønner jeg at jeg må endre tankesettet noe, og sette meg selv i "julegir". Jeg er i grunnen veldig glad i å pynte til jul, kjøpe gaver og ikke minst pakke inn gaver. Det gjør jeg alltid på stuegulvet, med gløgg og mandariner, og koser meg med å knytte sløyfer og skrive til-og-fra-lapper:-).

Det ser ut som at vi skal feire jul på hytta iår, så vi får se hvor mye pynting det blir her hjemme, men vi skal da iallfall få bakt noen pepperkaker og spist litt julegrøt før vi setter kursen mot hytta igjen.

Kan man si god førjul, eller venter man til desember?

Vinterland!

Som forrige innlegg sa, var det altså i helgen klart for fjelltur, og "ut på tur aldri sur" ble innprentet hos alle barn og voksne før vi presset oss inn i den altfor lille bilen og satte kursen mot Beito.
I og med at jeg hadde bursdag på fredag vant jeg førstepremien - det vil si å sitte bak i bilen med to av tre barn, og denne gangen gikk det faktisk veldig fint! Ikke så altfor mye ordning og fiksing med filmer, spill, mat, drikke, tissing, kjøreleker og diskusjoner om hvem som hadde sittet foran lengst, hvem som hadde underholdt minibroren mest og hvem som er flinkest til å høre etter når det kommer en beksjed. Det er jo mye å styre med, men det positive er at tiden flyr når man har noe å gjøre, så de 233 kilometerne var over på nesten bare 1-2-3.
Vi kom opp til ferdig oppvarmet hytte, og jeg fikk velge Geirs hjemmelagde pizza til hyttebursdagsmiddag:-) Mamma, pappa og Peder kom opp da vi skulle spise, og jeg fikk bursdagsgave og kake:-) Faktisk har jeg feiret mange bursdager på fjellet, det er nemlig sånn at Beitostølen arrangerer verdenscup åpning i langrenn "hvert år", og det er alltid lagt til den tredje helgen i november, og det er jo ofte sammenfallende med den 20.
Lørdag våknet vi opp til STRÅLENDE vintervær, og kom oss ut i en halvmeter snø! Gutta hadde allerede bygget hoppbakke og bobbane utenfor, og det er virkelig en fryd og se på barn og deres første møte med snøen, det er ekte fryd og glede!
Fredrik og Geir finn innviet langrennskiene med en 5-6 kilometers tur ned til skistadion, vi andre tok vogn og akebrett, og grunnen til at det ble det og ikke pulk og ski på oss også er at min logistikk sviktet, og vi hadde bare med oss et par barnelangrennstøvler.....da vi fortalte Herman at han måtte sitte på akebrett istedet for å gå på ski ble han overlykkelig, så ingen stor skade skjedd.....
På skistadion var det liv og røre, og ved siden av å heie på alle norske og ikke-norske damen og menn som gikk styggfort på ski var det natursti og snø-ake-hoppe-slott, og grilling av pølser, det var troll og danseoppvisninger, så det var masse å gjøre og å se på for små og store!
Søndag var det nedoverskiene sin tur, og mens Geir triller med Petter på ubrøytede veier, var jeg og de store gutta i bakken. Fredrik hadde lånt twin-tip ski av Agathe, og ville bare stå bakover.....jada....Det snødde TETT, og man så nesten ikke foran seg, men det var 20 cm med puddernysnø i bakken, og så gøy å kjøre og ikke minst å falle! Herman satte utfor og tryna så det sang, ble nesten borte i snøen og holdt på å le seg ihjel - jeg blir bare varm om hjertet når jeg ser dem kose seg sånn med ski på bena og snø over absolutt hele seg! Uten å tulle holder de faktisk på å kjøre fra meg i bakken, og jeg er forlengst blitt "gamlemor bakerst". Hadde det ikke vært for at jeg må hjelpe dem på stolheisen hadde de nok ikke giddet å vente på meg:-(.
Vel vel, nok om det. Vi fikk vinterfølelsen igejn, og det var deilig. Trist å komme hjem til 8 plussgrader og regn, men på en måte fremstår fjellet som enda mer lukrativt når det er så annerledes enn hjemme!
Heldigvis er det bare november og lenge igjen av vinteren!

Hvordan få fem elefanter inn i en folkevogn?

Sikkert mange som har hørt den gåten før, og sikkert mange som også kan svaret. Idag føler jeg at jeg virkelig trenger svaret på den gåten, i og med at vi skal reise på fjellet imorgen, og har solgt vår store bil.....det betyr at vi skal kjøre til vinteren i min lille, søte perle:-)
Det er en liten Mercedes, ikke så ny som på bildet, men samme type bil. Inn i denne bilen skal: Fem mennesker, alle med klær for en helg, og da vinterklær....det betyr klær til leking i snø, til slalom og til langrenn, samt fullt ullutstyr i to eksemplarer:-). I tillegg skal vi ha med to par ski til oss fire eldste, med to par skistøvler til hver. Gutta har hjelm som må med, og nevnte jeg stavene? Så er det hver sin sekk med "utstyr"; kosedyr, DS, bok, pokemankort og hodepute. Og TV-skjermer til bilen. Og filmer. Så er det Petter som skal ha med vogn, pulk, bilsete, bleier osv.

Hvis det er noen som nå tenker at dette ikke lar seg gjøre, så har dere helt rett i det. Løsningen er å fire på kravene til mor, og innse at vi trenger hjelp til å frakte, og vi trenger ikke være gjennomutstyret til enhver anledning.....løsning: mamma og pappa tar med vognen i sin bil. Pulken er allerede på hytta, så det var litt juks....:). Vi reiser i ett ullsett hver, og har med bare ett "underst-skift". Vi tar med en bobledress til hver, ikke en til lek, en til slalom og en til langrenn....så tar vi heller med dobbelt med sokker og votter.....som ikke tar så stor plass....

Tror jammen jeg skal få plass til alle klær i en IKEA-pose, og alle støvler i en annen - og da er bagasjerommet fullt!

Løsningen på gåten i overskriften er jo "to foran og tre bak", og det er også løsningen på vår plassering imorgen, men vi må ty til litt juks og sette et barn foran. Det er ikke fysisk mulig å få tre barneseter ak i bilen, så jeg må sitte litt på skjeve mellom Petter og Herman bak....det får gå, det er bare drøye tre timer!

Vi er superklare for å få skiene på beina igjen, og gleder oss til kose-helg på verdens beste hytte:-)

(bildet viser Fredrik på hytta tidligere i høst, en typisk Beito-morgen, med dyne i sofaen, kakao og kjeks, yatzy, barne-tv og GOD TID!)

Fire små stikk:-)

Idag har vi vært på helsestasjonen og vaksinert oss. Alle fem duret inn på Skøyen for å få hver vår sprøyte, det vil si at vi fire eldste fikk, men ikke Petter. Han er jo for liten for å få vaksinen, og derfor også grunnen til å vi valgte å vaksinere oss.
I utgangspunktet synes jeg denne diskusjonen, dekningen, informasjonen, hysteriet osv omkring influensaen har vært litt i overkant mye. Jeg sitter igjen med litt sånn "ulv, ulv" følelse, for jeg har ikke hørt om mange som har blitt skikkelig dårlige. Noen tilfeller er det alltid, men det er da også noen hvert år som blir skikkelig dårlige av sesonginfluensaen. Jeg har iallefall tenkt at vi tåler en runde med sykdom, og at det vanskelig skal gjøres å unngå det, med ett barn på skolen, ett i barnehagen, og vi sm beveger oss i idrettshaller flere ganger i uka - vi må jo få det....men vi har ikke det til nå, og nå valgte vi altså å vaksinere oss. Jeg har savnet litt informasjon om spedbarn oppi alt dette, og igår lette jeg opp litt og leste litt, og satt igjen med konklusjonen at spebarn som får influensaen kan få så store problemer med lungene at det kan være dødelig, og da synes jeg det var på tide at vi gjorde det vi kunne for å unngå å få smitte nær Petter.
Så da var det, som sagt, hele gjengen tok turen til helsesatsjonen, og nå skal jeg skryte litt av helsenorge:
Vi tar i betraktning at helsestasjonen på Skøyen ikke har noen venterom, at det ligger i fjerde etasje i et kontorbygg, og at det på ingen måte er bygget for massevaksinasjon under en pandemi. Vi har også med i tankene at det er MANGE som vil vaksinere seg og/eller barna sine, og at de fleste, som oss, kommer klokka fire, når jobben er slutt og barna er plukket opp der de måtte befinne seg på dagtid.
Vi ble møtt av en veldig søt og snill "dørvakt", som ga oss kølapp, og som ga informasjon om å fylle ut skjemaer. At denne personen er min beste Kristine kan ha påvirket min karakteristikk av henne noe, men jeg tror ikke det - jeg tror alle synes hun var en hyggelig og behagelig møte med vaksinasjonen!
Når vi ble ropt opp var det inn i neste "sluse", der vi gjorde klar armen vår, før vi kom inn til den som skulle sette sprøyten. Det var fort gjort, gutta merket det nesten ikke, og etter å ha ventet 20 minutter (med kaffe og tegning) var det bare å dra:-).
Vi svippet innom Mc'ern, der bestikkelsene våre var å få kjøpt, før vi kom hjem. Nå er det klargjøring av bil og pakking av ski og vinterutstyr som står for tur, i helgen skal vi på Beito og få med oss litt snø og ski, samt verdenscupåpningen i langrenn som finner sted der oppe. Blir deilig med en helg der oppe, og ikke minst gøy med litt vinteraktiviteter igjen! Rapport følger.....god helg!

Petter døpt:-)

Så var det klart for Petters dåp - det var altså igår i Sørkedalen kirke - i skikkelig november-høstvær! Masse hyggelige gjester gjorde allikevel dagen både hyggelig og givende, og vi er heldige som har så mange gode mennesker rundt oss og barna!
Vi var faktisk 38 stykker med stort og smått, etter to forfall fra Pelle og Tante Wenche. Lokalet vi hadde leid fungerte bra, Sodden fra Inderøy var riktig så god, og vi fikk veldig gode kaker fra ulike hold!

Vi har valgt faddere på øverste hylle til Petter.
Titti-min onkel, Thorvald - vår gode venn, Frederik - enda en veldig god venn, og Linda - min gode venninne og forlover. Bedre skal det godt gjøres om jeg får si det selv! Takkfor at dere sa ja!

Men - aldri en begivenhet uten dramatikk i familien, og heller ikke denne gang:-). Denne gangen var imidlertid selve festen over, siste gjest var gått (såvidt) og vi var igjen med rydde-gjengen, det vil si mamma, pappa, Nina, Axel, Peder og Linn.
Petter klarer å falle ut av vognen, han slår kinnbenet under øyet i bakken, og det sprekker opp. Blodet renner, og vi drar rett til legevakten, hvor lille dåpsbarnet må sy tre sting:-(. Det gikk bra, litt grining, men det er jo forståelig, og så roet han seg. Nå har han et sår, et stort plaster, en real blåveis og er hoven, men humøret er tilbake og nå tror jeg det går bedre og bedre:-)

"Heldigvis" har vi vært i lignende situasjoner med Fredrik og Herman tidligere, så vi visste at det går bra med et lite "hull" i kroppen, og det går fort over. Allikevel er det ikke noe morsomt, og man får så veldig vondt av disse små som ikke kan si det ene eller det andre.

Vi fikk en litt annen slutt på dagen enn vi hadde ventet og håpet på, men uansett en dag vi aldri vil glemme! Takk til familie, venner og faddere som var med å feilre vår lille store Petter!

....og vips var sesongen over!

Det er nå torsdag kveld, og for noen timer siden kom Geir hjem fra fire dager i Russland, nærmere bestemt Perm (europas østligste by, porten til Sibir), hvor laget har spilt returkamp i Champions League. Laget vant, de er er i kvartfinalen, Geir er superhappy, stolt, glad og litt sliten, med god grunn til å være alt sammen! Det har vært en lang sesong, og nå er den liksom over, og det er utrolig rart og veldig deilig akkurat nå! Jeg husker første trening for sesongen den første uka i januar, da tenkte jeg at det er lenge til midten av november, og det er jo snakk om nesten et helt år!

Dette året har vært spesielt. Det begynte med graviditeten min, med ryggprolaps og låsninger som gjorde meg helt hjelpesløs i måneder - rart hva man glemmer....og akkurat det vil jeg helst glemme! Det har vært jobbing og fotball og aktiviteter med Fredrik og Herman, og de har liksom i løpet av dette året blitt så store! Ikke bare har de blitt fysisk større, men jeg synes de har blitt mer "modne" hvis det går an å si det om en fire- og en seksåring. Sommeren kom, og Petter kom til verden, og ga oss gleder og sorger og høye skuldre og bankende hjerter alle sammen. Fredrik har begynt på skolen, Herman har vært gjennom en "nå skal jeg løsrive meg" periode, som jeg tror er delvis påvirket av sjalusi, og Geir har jobbet og jobbet og trent og trent. Jeg har prøvd å holde familien igang med å vaske klær, lage mat, pakke sekker, kjøre til treninger, ha med venner hjem og alle sånne mere hverdagslige ting:-)

Så sitter jeg her da denne torsdagen, og kan liksom merke at skuldrene senker seg litt. Nå har vi noen uker hvor vi er to stykker hjemme på ettermiddagene, og vi kan dele på oppgavene og gledene og utfordringene.
Petter viser bare gode tegn, og det ser ut til at vi kan se tilbake på hans første uker som en erfaring og opplevelse som var vanskelig, men lærerik og på en eller en annen merkelig måte litt god også.
Herman har funnet tilbake til det meste av sitt gode, gamle jeg. Han funderer over livets rarieteter, lever seg inn i situasjonene, er skøyeraktig, snill, men fortsatt litt overdrevent glad i mamman sin noen ganger - sjalusien viser seg fortsatt i korte glimt.
Fredrik trives på skolen, han lærer nye ting, får nye venner og jeg kan ikke skjønne at den gutten gikk i barnehage for et halvt år siden. Han er stor gutt som går alene ut døren om morgenen og starter sin egen dag, og stort sett der det ut til at han klarer å gjøre dagene gode for seg selv, og de rundt han. Jeg merker at han blir mer selvstendig, så det er enda mer utfordrende enn før å "styre" han, men jeg tror dette er noe jeg er glad for!
Geir har lagt bak seg en ikke mindre enn fantastisk sesong. Den gjengen er bare utrolige, de er flinke, seriøse, blide, positive - og de er bare uten tvil norges beste fotballag, og til og med blant de 8 beste lagene i Europa pr, idag. Det er gøy at det går bra når fotballen tar opp såpass mye av vår tid, men det er som sagt greit at det er over for nå. Jeg er stolt av Geir, og imponert over hans arbeidskapasitet. Kunne trengt litt av den innimellom, men det er kanskje ikke plass til det akkurat nå...:-)

Nå skal vi nyte disse fotballfrie ukene, vi skal ha dåp på søndag, vi skal på fjellet på sesongåpning i langrenn, vi skal forberede julen og vi skal kose oss sammen. Håper vi får tid til å invitere familie og venner til middag og treff, det er altfor sjelden vi får gjort det, og det er noe jeg savner og ønsker annerledes.

Så da avslutter jeg min 2009-sesong, og gir meg selv og familien godkjent!

Siste oppdatering om Petter!

For de av dere som har fulgt Petter og hans "tilstand" vet at han er en god gutt med godt humør og god appetitt:-). Han sover bedre enn sine brødre gjorde da de var på den alderen, men det behøver ikke bety at han sover mye....! Ellers følges han opp av fysioterapeut og lege på Ullevål, og det ser bra ut, men han er litt stiv og rar i kroppen, og har nok litt vondt som vi ikke helt vet hva er. Han har vært gjennom CT scanning av hjernen for andre gang, og de foreløpige resultatene er gode.

Rett fra Herman, rett fra hjertet....

Herman har det med å spørre om de mest utrolige ting, og tenke på de rareste greier, og han spør rett fra hjertet støtt og stadig. Idag har det kommet flere sånne spørsmål, og jeg må bare få de ned på papiret før jeg glemmer det! Han har jo masse flere enn de som kommer, men når man skal sette seg ned å skrive det er det rart hvor lite man husker.....derfor - de av dere som leder dette og kommer på noe han har sagt eller spurt om - send meg det gjerne!

- Hvem var EGENTLIG Tommeliten? Lurte plutselig Herman på idag. Tror han kjøpte mitt svar, men han lurte på hvor liten han lissom er. Er han større eller mindre enn et øye? Ja, si det. Det er sikkert vondt å få Tommeliten i øyet. Ja det er det sikkert.

- Er tannfeen en jente? Kom naturligvis idag, da Fredrik mistet en tann. Jeg sa at HUN kommer nok i løpet av natten, og hvordan kunne jeg vite at det var en jente?

- Kommer Tannfeen etter de voksne har lagt seg? Hvordan vet hun, eller han, når de voksne legger seg? Gode spørsmål kort og godt. Jeg aner iallefall ikke.

- I gamledager hadde de ikke farger (etter å ha sett en snutt av Filmavisen). Herman igjen. Tilleggsinfo: filmsnutten var fra 1976....gamledager du liksom.....

- Hvordan greide Gud å bygge hele verden alene? Jeg synes iallefall det var godt gjort å bygge Holmenkollbakken uten hjelp! Herman konkluderer for seg selv og oss andre etter Fredrik har oppsummert sine kunnskaper om kristendommen etter første time i RLE.

- Hvem var de første menneskene på jorda som døde? Dette har jeg aldri fundert over, og lurer på om det noen som vet det? Eller var det aldri interessant? Igjen var det Herman som fant et "hull" i kunnskapene til oss andre....

- Kan du ikke bare sende en melding til henne da? Lurte Herman på, da jeg sa at Oldemor er død, og derfor har jeg ikke sendt henne noen invitasjon til Petters dåp. Denne kommentaren fikk meg både til å le og gråte på samme tid, den er så bra, men så på jordet, og så forståelig og uforståelig på samme tid. De av dere som kjenner Herman skjønner i hvilket toneleie den kom i, litt sånn "her kommer jeg med en god ide/så dum du er som ikke har tenkt på det, mamma"-type setning!

- Her en dag satt vi i stuen, og Geir skulle lage seg en snus. Han er kjent for å lage ganske store snuser, så også denne gangen....det landet litt snus på en tann, og han så "en-tannet" ut et lite øyeblikk, hvorpå Herman ser på han og sier; Jøss, pappa, har du mistet en tann? Før han snudde seg rundt og fortsatte å leke.

- På lørdag vant jo laget til Geir Cupfinalen, og jentene fikk hver sin kongepokal. Den er i sølv, og er riktig så fin. Herman så dette på bilde, og lurte på hvorfor man fikk sølvpokal når man vinner gull? Hvem kan gi et godt svar på det?

Som sagt, denne listen kunne vært laaang, og det er ikke fritt for at jeg kommer til å fortelle om flere av Hermannen min sine kloke, men rare utspill.
-

Dåpsforberedelser:-)

På søndag skal Petter døpes, og dermed er jeg nå midt i planlegging og forberedelser. I ogmed at høsten har vært travel har dette liksom kommet litt brått på, og jeg fikk igår "oj-dette er ikke gjennomtenkt", og "dette er pes og går ikke", men nå er alt så mye bedre! Jeg har gjort litt innimellom, og når jeg så gjennom listen min idag der det ut til at jeg har god kontroll, og det som ikke er gjort kan faktisk ikke gjøres før på lørdag!

Idag har jeg kjøpt stoff til duker, og det skal mamma sy (mammaer er gode å ha). Servise er i hus (IKEA), arvesølvbestikk er til pussing hos -. ja, mamma(som jeg sa...gode å ha!), maten skal handles og forberedes på fredag, men listen er skrevet, og blir stadig utvidet, bordpynt og blomster er i boks, kakebaking er delegert bort til ulike (snille tanter er også gode å ha!).

Guttas bunader er lagt frem til stryking, min kjole er klar, lokale er leid, gjestene er invitert og har svart, kirken er klar, presten har ringt, Petter lyder nesten navnet sitt, og ikke minst har vi fått et herlig knippe faddere til Petter, som har sagt seg villige til vervet:-). Det eneste jeg mangler oversikt over er kjole til dåpsbarnet, men den skal lokaliseres i løpet av et par dager håper jeg!

Han skal døpes i Sørkedalen kirke, som jeg og familien har et nært forhold til. Det har vi hatt bryllup, flere dåper, konfirmasjoner, og både bestepappa og mommo, som døde for et år siden, ligger begravet der. Herman ble døpt der for fire år siden, men det var utendørs om sommeren, så dette blir en annen opplevelse.

Som sagt gleder jeg meg til søndag, til å ordne til fest, se alle de koselige gjestene våre, og til å feire Petter:-)

Velkommen til verden, Magnus!

Mandag 12. oktober ble vi tante og onkel igjen, til lille Magnus. Sverre, Susanne og Erik har dermed fått et nytt familiemedlem, og han er bare alvorlig søt! Veldig hyggelig med enda en gutt i familien, de fem fetterne kommer til å få masse glede av hverandre opp gjennom årene, det er jeg sikker på!

Vi gleder oss til å bli bedre kjent med denne lille krabaten:-)

Guttenes fotballhøst

Jeg synes bare det er så festlig med disse barna og hvor ulike de er. Ikke det at Petter har gitt så altfor mye uttrykk for det enda, men man aner jo litt om personligheten allerede!

Det er ingen hemmelihet at vi er på alle kampene til Geir på Røa, og her ser jeg ofte hvor typisk seg selv de oppfører seg.

Fredrik går alltid kledd i fotballtøy, og lever seg inn i fotballens verden enten på den ene eller den andre måten stort sett døgnet rundt. Her står han ved gjerdet og ser, og jeg mener iakttar, kampen. Når han ser dårlig pleier han å ta med seg en ball og stå oppå den, for å komme litt høyere opp:-)

Hvis han ikke ser på, er han på nabobanen og spiller selv, enten alene med ballen sin, eller med noen andre han møter som han blir med. Han er liksom så "enkel", det er dette han synes er gøy, og da tar han for seg av det på den ene eller den andre måten. Og han er oppriktig interessert i fotball, han sover med ball i sengen om natten, og på ønskelisten sin til mommo og torfar til jul står det KUNSGRES, og det betyr kunstgress i kjellerstuen hjemme....

Herman er også ofte med på fotball, men hans utganspunkt er "MÅ vi på fotball IGJEN?" Han sykler, leker i skogen, samler pinner, fekter, snylter vafler og pølser i kiosken, tegner med kritt, sitter ned og sutrer, spiller DS, sparker på sparkesykkel og ellers alt annet man kan gjøre på Røabanen som ikke handler om fotball. Han har sagt han ikke synes fotball er gøy, og skal si han lever etter det han sier! Vet ikke om han mener det eller om han gjør det i en slags protest, men han gjennomfører iallefall. Han har ingen problemer med å aktivisere seg selv på egenhånd, og har alltis masse å fortelle etter han har vært ute med korte eller lengre ekspedisjoner.

Så er det Petter, og det man kan si om han er at han er noe av det mer sosiale jeg har hatt med å gjøre. Det spiller ingen rolle hva som skjer, bare han er med på det. Sånn tror jeg han er, og kommer til å være, han er nysgjerrig og vil ikke bli lagt bort i en vogn mens vi andre gjør noe gøy.

For de veldig oppmerksomme kan dere på bildet her se My, som her er på sin første Røakamp! Hun er en veldig søt liten skapning, og sjarmerte alle, spesielt Herman, som er glad i dyr og lever seg inn i sånne situasjoner med hele seg.

Med blanke ark? :-)

Nå føler jeg liksom at jeg skal begynne litt med blanke ark, og ta med selv litt i nakken og restarte både hodet og bloggingen min:-)
Det har gått lang tid siden sist, det har skjedd masse ting, og hvorfor det akkurat ble idag jag fant ut at jeg skal begynne på nytt aner jeg ikke, men det spiller vel heller ingen rolle.

En grunn kan være at fotballsesongen til Geir er slutt, det vil si, nå er han på vei til Perm, som er byen som er inngangsporten til Sibir, den ligger i foten av Uralfjellene, og idag er det "bare" minus 21 grader der....og der, av alle steder, skal de spille returkamp i 8-dels finalen i Europacupen. Ofte er jeg litt misunnelig på turene hans, og ofte har jge lyst til å være med, men denne turen er jeg faktisk glad for å få slippe!

Jeg får jo tross alt en uke alene hjemme med tre barn, en dåp på søndag å forberede, og ett barn med influensa, så jeg føler igjen jeg vant det lotteriet;-)

Når jeg først har tatt opp dette med fotballen får jeg vel benytte anledningen til å gratulere Geir og alle jentene med seier i serie og cup, The double for annet år på rad, jeg er imponert og stolt!
Ikke tvil om at de jobber hardt for disse resultatene! Jeg er ofte litt frustert på fotballen og all tiden familien vår bruker på den, men det betaler seg når man opplever sånn som vi har gjort de to siste helgene! For de som måtte være interessert er det masse mer tekst og bilder fra bevigenhetene på www.dynamitegirls.no . Hvis noen skulle ønske seg en sånn gulljakke som Geir har på seg også, så kan jeg nok klare å snike den ut av skapet hans og selge den billig til den første som melder seg.....:-)

Tror ikke jeg skal skrive så mye om denne kampen og all fotballen vår, det kan ta mye tid og mye plass, og i midten av november pleier jeg å være litt lei, da har vi holdt på i 10,5 måneder og vi trenger en pause.....men jeg kan oppsummere det med at det har vært en fantastisk sesong som har tatt mye tid, det har gitt masse gode opplevelser i hverdagen, og så er det godt at det nå er over på fredag.....

Så da går jeg over til å mimre litt om annet som har skjedd hos oss den siste tiden, og kanskje dele noen tanker med dere om svineinfluensa, trebarnsmorrollen og annet:-)

Velkommen Lille My....

Min venninne Susanne, mamma til mine to skjønne fadderbarm Oscar og Anna, har kjøpt hund, og bare se på denne lille skjønne krabaten!

Susanne kjøpte den uten at barna visste det, og jeg kan tenke meg at de to ble utroooolig glade, de elsker dyr og er veldig omsorgsfulle!

Lille My har fått eget bur og alt annet en liten valp skal ha, og hun holder sin matmor våken om natten meldes det om......

Hvis noen lurer på hvilken rase denne hunden er, så er det en Basset har jeg nå lært. Lille My har en fetter som heter Salto, som bor her i Møllefaret hvor vi bor, så vi kan se for oss hvordan My vil se ut om en stund, og det er faktisk veldig søte og morsomme hunder! Og det er ikke værst til å komme fra meg som er ganske så engelsk setter-spora......

Jeg tror My skal bli en slags føljetong her hos meg, så kan vi følge henne etterosm hun vokser:-)

Fra barnemunn....igjen....

.....og denne gang var den Fredrik.....jeg skal innrømme at det hender jeg sier "herregud", også så barna hører det. Det er jo ikke noe jeg vil, men jeg klarer ikke styre det, det kommer av seg selv liksom!

Så idag kom det fra Fredrik: Mamma, har du telefonnummeret til Gud? Og da måtte jeg jo svare nei.....og da lurte han på hvorfor, i og med at jeg roper på han så ofte hadde det jo vært bedre å bare ringe han.....

......ja, hva skal man si?

Høst(?)tur!

Når vi skriver 090909 (deilig tall forresten!) skulle man kanskje tro det ville være mørke dager og mye regn, og ikke sånne dager som vi har hatt idag og som vi hadde søndag. Det var shorts og t-skjorte og strålende sol, og aktivitetene ble deretter:-)

På søndag ble det tur til Østernvann på oss, med vår utvidede familie; Westby-Hanæs og Rønnevig. Vi tilbragte lørdag kveld med dem også, med nydelig middag hos Thea og Henrik, med alle 7 barna tilstede. Fire av dem sov, og tre var våkne - gjett hvilke tre som IKKE sov? Yes - våre:-(. Det resulterte i tidlig retur hjem for vår de, men likeså var det en veldig fin kveld! Turen søndag ble også riktig så fin, og for ikke å kjede alle ihjel med skriverier kan jeg dokumentere dagen med bilder! Det er jo ikke meg som er så flink og alltid har med kamera, men Thea knipser i vei - og sender over på mail, og dermed har vi alle gode minner:-)

Herman fikk sagt det....igjen....

I helgen var vi på besøk hos Kråkene, det vil si Titti med familie som bor et lite småbruk i skogen som heter Kråka:-).
Titti er min onkel og skal være fadder for Petter, men det kommer vi tilbake til senere. Nå var vi på besøk for å slå av en prat, la barna leke litt, og så har de anskaffet seg en tohjuls motorsykkel for barn, og da måtte jo gutta få prøve den.....!
Først ut var Fredrik. På med en diger hjelm, starte motoren og sette avgårde i en svar nedoverbakke som etter en stund blir en laaaang oppoverbakke, snu og kjøre tilbake - og krysse gårdsplassen med verdens største smil!
Så var det Herman, og vi kom med alle våre formaninger om å se fremover, bremse, konsentrere seg og "husk at du bare er fire år....".
Så sa vi det da: Denne motorsykkelen egentlig bare for de fra 6 år og oppover".
Hvorpå han parerer: Så fint at det går nedover her da......og kjørte avgårde alene.....

Nesehorn!

Rar overskift synes dere? Ja, det er jo det, men den har sin helt naturlige forklaring....på beito er det et fjell som ruver i terrenger, som heter Bitihorn. Det er ikke så høyt, 1608 meter, men det står helt alene og ser derfor både stort og mektig ut. Vi har sagt til gutta i mange år at vi skal ta dem med på tur opp til toppen, og i sommer var det på tide å sette trusler ut i live....heter det det?

Vel, Herman har jo hørt om dette fjelelt fra han var en neve stor, men han blander nesehorn og Bitihorn, og det har gitt oss noen morsomme episoder, når han skal fortelle om nesehorn på hytta, at han så Bitihorn i dyrehagen osv.

Vi var altså på hytta, og mamma tilbø seg å passe Petter så vi kunne ta med oss pappa og de store guttene våre på langtur. Det er en sånn tur som ikke er så lang for oss, men for smp ben er den et stykke, og det er ikke så lett å motivere eller bli motivert npr det er to timer rett opp til å begynne med.....

Men - det er rart hva kontinuerlig prating om alt mulig, og en god dose Kvikk Lunsj gjør! Gutta gikk som trommestikker, og selv om Herman fikk litt hjelp mot slutten kom vi jammen helt til toppen alle fem, og om ikke Bitihorn ble noe høyere av at vi kom opp dit, vokste Fredrik og Herman noen centimeter hver. Og det gjorde nok det stolte mammahjertet også:-)

Hva betyr det når jeg ikke vet hva jeg skal skrive om?

Betyr det at jeg nå er inne i en så til de grader hverdagsrytme og ikke gjør noe annet enn de "vanlige" tingene - og dermed ikke har noe jeg føler det er så interessant å fundere ekstra over?

Jeg tror i grunnen det er svaret, for her går dagene i samme tempo, i samme tralt stort sett uka gjennom, dagene flyr avgårde og jeg skjønner ikke hva jeg bruker tiden på. Når jeg tenker etter skjønner jeg jo det, for det er mange småting som blir gjort i løpet av dagen, og en liten baby tar mye tid, men det er liksom ikke sånn at jeg kan si at jeg har satt igang noen store prosjekter hjemme, eller har vært på laaange utflukter eller noe.

Men jeg tror jeg faktisk synes hverdagen er verdt å fundere litt over, for i grunnen er det deilig at det er hverdag! Iallefall når alle ser ut til å trives med den type dager og den rytmen vi har.

Fredrik ser ut til å stortrives på skolen, og vil ikke hjem når vi henter han på SFO. Han spiller fotball, bytter Pokeman-kort og lærer nye Diabolo triks, nevner stadig flere navn på nye bekjentskaper og spiser opp hve reneste smule av matboksen sin hver dag - og det må vel være et tegn på trivsel og at han er i aktivitet:-)
En overgang for oss alle er å begynne med lekser, det er en ny post på programmet, noe vi må gjøre, og det skal gjøres med godt humør, positiv pedagogikk og oppmuntring....! Synes det har gått greit til nå, og håper det fortsetter å være noe ale synes er greit å gjøre;-) Ellers kan det fort bli en litt tung halvtime.....

Herman virker litt mindre sjalu, og reaksjonene hans er litt færre og litt mindre ekstreme for hver dag som går. Vi har konsentrert oss litt eksra om han i det siste, og det kan se ut som det han trengte var litt oppmerksomhet på bare han, og at noen virkelig SÅ han også oppi at den store begynte på skolen og den lille kom til verden. Idag har han feks vært i Nadderudhallen med Torfar, noe som var stor stas. Han svømmer som bare det, fikk vist Torfar at han kan ta bomba, og fikk lurt til seg både noen kronestykker, en is og en Donald-greie han har holdt det gående med hele ettermiddagen.
Han hadde også fått fortalt Torfar at "du har møkk i øra, du, Torfar", og fått fortalt at håret til min far faktisk er helt grått:-)

Petter viser stadig at han er våken liten kar, som følger med i omgivelsene. Han spiser masse, sover helt uten faste rytmer, har sin mor rundt lillefingeren og shower for Geir. Men han smiler alle rmest når Fredrik og Herman leker med han. Det er veldig koselig å se på , og jeg kan vel innrømme at en liten tåre har presset seg på et par ganger når alle tre guttene smiler sammen....

Geir har sine vanlige maraton-dager, jeg ser han om kveldene, og da er vi stort sett så utladet begge to at vi stirrer tomt på ett eller ett annet på TV, og legger oss rundt 23.00. Tre barn tar iallefall det meste av mine krefter, og jeg mangler nok litt overskudd til å passe på andre ting som også er viktig. Føler innimellom at logistikken og planleggingen og å huske på alle mulige små deltaljer er alt jeg gjør, men jeg tror det er overgangen som er litt overveldende - med en til i familien og ny situasjon for oss med skolestart.

Kan vel ikke si annet enn at jeg trives oppi alt dette kaoset, heldigvis....det er jo selvfølgelig alltid masse ting jeg gjerne skulle gjort som jeg ikke får til. Noenganger plager det meg veldig, andre ganger forsoner jegmeg helt med tanken på at jeg ikke har kapasitet til alt. Det er merkelig det der, hvordan man en dag synes en ting er helt greit, og dagen etter er akkurat samme ting helt ugreit!

Men idag har jeg drukket kaffe med Anette, Pia og Linda på Åpent Bakeri, og jeg har vært innom Thea og fått en 10-minutters samtale med henne og West, og da har jeg fått fylt på litt på den sosiale skalaen min som jeg føler er litt på minus-siden om dagen...

Ja, det var noen torsdags-kveld tanker, lurer på om jeg skal avslutte denne skrive-kvelden med et par andre historier fra i sommer? Vi får se etter jeg har gitt Petter litt mat....

Min utfordring til meg selv....

Jeg har meldt meg på Oslo Maraton. Halvmaraton skal det sies, men det virker mer enn langt nok for meg akkurat nå!

Det startet i bryllupet til Kristine, da Pernille sa de hadde en ledig "plass", og rødvinsbrisen som jeg var svarte jeg kjekt og greit ja til utfordringen....etterhvert viste det seg at den ledige plassen ikke var ledig allikevel, men jeg kunne jo bare melde meg på på egenhånd.....og da måtte jeg jo det, så sitter jeg her en utfordring rikere, 420 kroner fattigere, noe mer angrende, men allikevel litt sånn "kamplysten"(da må jeg lete langt inni meg, men det er et snev av det der et sted....)

Jeg synes det er kjedelig å løpe, men jeg synes det er en fin treningsform allikevel, mest fordi den foregår utendørs. Jeg er litt motstander av å gå inn for å trene, selv om det i mange tilfeller er veldig praktisk. Det some rmed å løpe, eller trene i seg selv sånn på egenhånd som jeg gjør, er at jeg ikke har noen som pisker meg litt ekstra, ingen å konkurrere mot, ikke noe mål med aktiviteten bortsett fra at jeg føler meg litt bedre, og jeg begynner å bli litt lei.....derfor er det bra med et mål - så sånn sett er jeg glad for denne muligheten med halvmaraton....men 21 km er langt, og jeg gruer med allerede litt.....

Men - dette gjør at jeg må trene meg opp litt, og det vil si at jeg må løpe kortere og lengre turer, så det er jeg nå igang med. Foreløpig har det resultert i noen saftige gnagsår, et vondt kne og en forstukket muskel i ryggen, men dette anser jeg som litt sånn "startvansker" og regner med at det går over.....
Takket være vår nyinnkjøpte joggevogn kan jeg ta med meg Petter på treningsturene, og frem til nå ser det iallfall ut som han liker det......

Skal holde dere oppdaterte på min formkurve, ikke det at det er så interessant for dere, men det kan hende det er motiverende for meg selv, og etter dagens løpetur innser jeg at jeg trenger all den motivasjon jeg kan få.

Wish me luck!

Danmark - barnas land!

Det er sant som det sies at det er deilig å være norsk i Danmark! Og det er iallefall deilig å være barn i Danmark, for det finnes vel ikke noe land som er så godt tilrettelagt og som har så mange tilbud som Danmark, til barn i alle aldre.

Vi hadde ikke så mange ferieplaner iår, i og med at Petter skulle komme. Vi tenkte vi skulle benytte oss av alle de gode tilbudene som finnes i Oslo, og bysommer er jo deilig. Men - bysommer uten sommervær er heller begredelig, og regnfulle dager uten planer, med Petter på sykehus og mamma nyoperert ble litt kjedelig i lengden for Fredrik, Herman og Geir.

Det var da vi bestemte oss for å være litt gale og dra til Danmark, så vi pakket bilen og dro avgårde. Det var første turen med fem i bilen, og det gikk så bra! Mye bagasje, vogn (lenge siden!) og tre barneseter fikk plass etter itt stabling og planlegging!

Guttene hadde to ønsker for sommeren - å kjøre danskebåten, og komme til et annet land - og jammen fikk vi ikke slått to fluer i en smekk:-)

Møllefaret ble forlatt halv fem om natten, og vi rakk 08.00-båten fra Larvik med god margin. Speed båten til Hirtshals tok drøye tre timer, og vi var i dyrehagen i Ålborg klokka 13.00! Det er ganske utrolig, eller hva? Vi fikk en fin dag der, med alle mulige dyr, kule lekeplasser (de ER faktisk mye kulere enn norske!) og selvfølgelig RØDE pølser. Etter å ha konsumert to laaaange av set slaget satt Herman helt stille før han helt seriøst spurte; Mamma, hvilken farge har pølsene i Afrika? Kanskje blå? Ja, Herman, det kan hende. Svar godkjent. Samtale over. Innvendig latter hos mor.

En annen ting jeg lo av i dyrehagen var plasseringen av noen av dyrene. For meg er sjimpanser, løver, tigre og loeparder veeeeldig eksotisk, og noe jeg liksom ikke blir så overrasket over å finne i en dyrehage. Det som var festlig var at vi gikk fra bur til bur og så på dyrene, og først kom vi til disse apene - så kom leopardene, så kom det en innhegning med reinsdyr(!), så kom tigrene og så løvene. For meg er ikke reinsdyr så eksotisk, men jeg skjønner jo at det er det for mange andre. Men det ble litt gøy der og da:-) Når det er sagt er det ikke så gøy med dyr i bur, og disse store, mektige kattedyrene med den fysikken og de instinktene skulle jo ikke vært inne i disse burene. Jeg trøster meg litt med at alle dyrene vi så er født i fangenskap, og dermed ikke vet hva de egentlig er født til.

Vi har alle våre favorittdyr, og jeg fascineres av sjiraffer. Fredrik likte elefantene og isbjørnene, Geir fikk dilla på strutsene (......) mens Herman, jordnær som han er, stort sett befant seg inne i områdene sammen med geitene og de afrikanske sauene. Han klappet og matet og godsnakket, og lo litt for seg selv.

Ellers bodde vi på det beste steder "ever", Grønhøj Strand, og jeg vil gå så langt som å kalle det et eldorado for barnefamilier. Som bildene viser var det minigolf, ballrom, idrettshall, svømmehall, lekeplasser, klatrestativer, butikk og pizzarestaurant. Hyttene var greie, stor og god plass og alle fasiliteter.

Dessuten lå dette 300 meter fra stranden, og der var det gøy å leke i bølgene!

Bryllup!

For å si det sånn - 8.8.09 er en dag jeg ventet leeeeenge på! Kristine skulle gifte seg, og jeg var forlover, og det var en dag som var så gjennomført og gjennomtenkt at det måtte bare bli en knallsuksess, og det ble det! For et brudepar, for et sted, for en gjeng og for en fest! Vet ikke hvor man begynner, men jeg tror jeg skal starte med et bilde av brudeparet! Ja, nå lever disse bildene sitt eget liv, både størrelse og plassering går sine gne veier, så dette ble rotete og rart, men det er iallefall noen glint fra dagen, med den vakre bruden, den kjekke brudgommen, de skjøøøøøøønne brudepikene, og de tre forloverne:-)

Det kan meldes om at brudeparet la seg halv seks om morgenen, det TOK AV, og den gjengen som møttes til frokost søndag morgen på Sundvolden hotel var en god blanding av slitne og fornøde bryllupsgjester:-) Mer kommer, men nå kom bruden innom på en formiddagskaffe, så da får det bli en annen gang!

Fisken Herman

I den oppsummeringen jeg er inne i nå, merker jeg at dette komemr til å dreie seg mye om barna, og nå er det jo stort sett de mitt liv og min hverdag dreier seg om. Allikvel er det ikke meningen å bare fokusere på dem! Det som er er at det de gjør, og det de oppnår, og de de ikke greier, eller det vi ikke greier sammen er sånne ting som jeg går og funderer på.

- hvorfor greier jeg ikke lære dem sånn og sånn

- hvorfor reagerer de som de gjør på ting?

- hva er riktig i forhold til Fredrik, som ikke er det beste for Herman?

- hva gjør det med Herman og alltid være den lille og den som lærer ting sist?

- hva gjør det med Fredrik og alltid være flink til de tingene vi liker å gjøre?

- hvordan vil alt dette bli med Petter? hvordan vil han oppleve oss og sine brødre?

Dette ble jo ikke den innledningen jeg hadde tenkt til historien om fisken Herman, men den er allikevel relevant, fordi den lille fiskens vei til å bli en selvstendig svømmer er litt søt.

Den er søt fordi svømming er det området Herman og Fredrik er ganske like flinke. Og det er et område Herman virkelig er i sitt ess, han elsker å bade. Da Fredrik lærte å svømme ifjor ble Herman litt lei seg, for igjen var det noe Fredrik klarte bedr enn han. Da vi badet måtte Herman ha armringer. Da han ikke ville det fordi ikke Fredrik måtte ha det sier vi kjekt og greit; jamen Herman, du er jo tre år, og Fredrik er fem. For oss en naturlig forklaring, for han sikkert det mest irriterende og dumme svaret man kan få. Han blåser jo i det, han vil bare klare det samme som Fredrik, og få samme tilbakemeldinger som han. Så da starter Herman treningen for å klare dette selv, og hver gang vi har svømt i løpet av ett helt år har han fått svømme litt uten flytehjelp.

I våres var vi i dår til Isabell, og der var det svømmebasseng. Herman uti med ringer. Da sommeren kom og vi var på stranda var han ut i havet. Med ringer. Men så var vi i danmark, og der vi bodde hadde de basseng, og dette var barnas dager i Danmark etter en vanskelig sommer med Petter, så de skulle få ønske seg hva de ville gjøre. Fredrik ville kort og godt bade, Herman ville svømme uten ringer. Så da får han vel prøve da, tenkte vi, og bare se hva som skjedde:-)

(Nå har jeg strevd med å laste opp en video av han i en time, gidder ikke mer, og ber en eller annen som kan dette om å hjelpe meg!) (Astrid - denne en eller en annen er deg....!)

En ting er at han klarte det, og var så flink, men jeg synes det mest rørende er hvor glad han er, hvor stolt han er og hvor mye jeg kan se at han vokste på å klare akkurat dette her! Det er ikke fritt for at jeg også er stolt av han, men dette handler mer om hans intense ønske om å mestre, og det å øve og øve og øve på å klare det, og faktisk oppleve å nå det målet! Håper han fortsetter å kunne sette seg mål og jobbe mot dem, da er det virkelig håp for denne lille, rare 4-åringen som jeg ellers utfordres i å bli klok på!

Fredriks skolestart!

Det er noen dager i livet man husker bedre enn andre, og noen dager som liksom betyr litt ekstra, og første skoledag er vel en av disse dagene! Jeg husker iallefall min veldig godt, jeg husker kjolen, museflettene, den tannløse munnen, sekken og klasserommet. Jeg husker klasseforstander Aud Stray i klasse 1B på Voksen skole, og hennes grå hår som var festet med hårnåler mot hennes venstre del av hode, og hennes litt spede, men veldig snille stemme.

Jeg husker også at noen av mine klasekamerater turde å rekke opp hånda første skoledag, mens jeg gjerne ville grave meg ned under jorda.....da var det fint å ha nabogutten Simen og min nye venninne Kathrine som støttespillere:-)

Nå sitter vi her og har eget skolebarn - Fredrik er i ferd med å avslutte sin andre skoleuke, og jeg synes han har vokst så masse på bare disse dagene! Det var en stolt og spent og litt nervøs gutt som møtte opp på Lysejordet skole den 17. august. Vi hadde øvd på å håndhilse, vi hadde kjøpt alt nødvendig utstyr og vi hadde vært på besøk på SFO, eller Aktivitetsskolen som det nå heter, og hadde derfor møtt endel av de andre og ikke minst sett skolen innenifra.

Også hjelper det jo stort at det er fire gutter som bor innen tjue meter fra hverandre som er like gamle og som går i samme klasse og som er gode venner, som hadde hverandre å støtte seg til når nærvene snek seg på.....her er Fredrik og Snorre og Sindre utenfor skolen....er de ikke søte? Og er de ikke sånn herlig spente? jeg frydet meg iallfall stort over dem og alle de andre barna, i nye klær, med fine sekker og litt høye skuldre:-)

Etter endt skoledag, de halvannen timene den varte, inviterte vi alle våre gode naboer på pølsefest i anledning skolestart, og når vi samler de fem søte familene blir vi ikke mindre enn 21 stykker, og med et par bonusnaboer som stakk innom var vi 25 stykker på skolestartgrillfest! Øverst ser dere et lite knippe fornøyde barn:-)

Det er vel ingen hemmelighet at resten av første skoledag gikk med til å gjøre lekser, som faktisk var stas den dagen, men som allerede er blitt noe vi må avtale å gjøre......det er MYE morsommere å spille fotball i hagen eller leke StarWars i mørket nede, men til nå har vi fått gjort det vi skal....er spent på fortsettelsen....!

Petter:-)

Ja, det ville vel være unaturlig å ikke begynne med Petter - vår lille, store gutt som ble hentet ut av magen den 13. juli. I løpet av den dagen og de påfølgende 10 dagene lærte vi at ingen kjenner dagen før solen har gått ned, og vi opplevde de største oppturene og nedturene våre hittil.

For å gjøre en lang historie kort - Petter har kommet seg gjennom en stri periode i magen, en fødsel som burde kommet litt tidligere, og en hjerneblødning, og etter masse undersøkelser og noen dager med behandling på englenes plass på jord, intensiven på Ullevål, ser det ut til at Petter ikke har fått noen varige men etter alt dette, og sånn vi opplever han nå er han en frisk og helt normal baby, som skriker, bæsjer, spiser og sover. Og etterhvert smiler som en sol til mammaen sin:-)!

Dagene på sykehuset var en merkelig blanding av gleder, frykt, sorg, optimisme, positive tanker, "dårlige" tanker, tårer, smil.....ja, det gikk opp og ned! Da vi fikk resultatene av alle tester, og kunne senke skuldrene og glede oss over at vi fikk positive svar, kom ganske fort takknemligheten, ydmykheten og lettelsen over at vi er der vi er. Det var mange barn og mange familier som ikke er så heldige som oss, som ikke fikk dra hjem etter bare en uke, som ikke fikk med seg et friskt barn hjem, som ikke kan se inn i fremtiden med samme optimisme og gode tanker som oss. Selv om det går bra med de fleste vil de møte masse utfordringer på veien som vi, og mange andre med oss, aldri trenger å tenke på. Jeg kommer ikke til å glemme den uka på Ullevål, de fantastiske menneskene som gjør et sånt opphold og en sånn situasjon til noe jeg tenker tilbake på som en god opplevelse (på et merkelig vis), og de barna og foreldrene vi møtte som kanskje er der enda.

Men Petter - han var 48 cm og veide 3030 gram da han ble født, og var klin lik sine brødre. Kanskje mest lik Herman, men helt klart noe Fredrik der også - spesielt den noe karakteristiske Nordby-nesa!

Grunnet sin dramatsike inntreden til denne verden er han allerede bortskjemt på oppmerksomhet og kroppskontakt, og vet å si ifra når realiteten ikke stemmer overens med hans ønsker eller vaner.

Han smilte tidlig til Geir, og så til tante Nina, men mamman fikk ikke noe ordentlig smil før denne uka, men så har han jo også tatt igjen med renter, og møter hver morgen og hver "puppetid" med to store blå øyne som ser på meg, og et smil som er større en hans øvrige proposjoner skulle tilsi!

Jippi - ny pc!

Og hvor begynner man? Ser til min store forferdelse at det er er to måneder siden jeg har vært inne på denne bloggen, og grunnen(e) til det er mange, men hovedgrunnen er jo at vi ikke har hatt pc! Det vil si - vi har hatt pc, men den er 10 år gammel og så treg at hvis jeg satt den på om morgenen var den kanskje koblet seg til nettet når jeg kom hjem fra jobb.....men idag har jeg vært på jobben og fått installert denne flunkende nye maskinen, og nå er den til og med på nett hjemme, og jeg er tilbake! Deilig! til og med tastene på maskinen er så gode at de føles myke og glatte når man skriver på dem - for en fryd! Føler nesten jeg blir flinkere til å skrive på maskin med ny pc - nesten så kan skryte på meg touch, men det ville være å strekke den litt langt.....

Det som ikke er så deilig er at det er så mange hull i bloggen....det har skjedd veldig mye på de to månedene, og for å ta en oppsummering:

1. Den 13. juli ble Petter født:-) Selvfølgelig sommerens store høydepunkt, og både selve fødselen og alt som følger med å få en liten tass og et nytt familiemedlem har tatt masse tid!

2. Petters dramatiske start på livet - og alle de tusen tankene man gjør seg......

3. Sommeren som aldri var her

4. Fredrik og Hermans rare opplevelse av å få en lillebror

5. Tur til Langedrag

6. Danmarkstur

7. Tur til verdens beste barselsted: Tjøme hos Frederik og Pia

8. Da gutta gikk til Bitihorn, og Petters første tur til Beito

9. Fredriks skolestart

10. Kristine og Espens bryllup

11. Hermans sjalusi

12. Hverdagen

13. Hermans første svømmetak

14. Fredriks dansekursdebut

15. .....og ellers endel tanker etter min noe beskjedne, men enn så reelle, erfaring som trebarnsmor....

Så, som sagt -hvor begynner jeg?

BØ!

Skvatt du? Er innom her på snarvisitt, det har seg nemlig slik at både jeg og pc'en ikke tåler denne varmen så godt, så vi har konka ut....dermed er jeg uten blogg, uten nett og facebook og alt, og er isolert i min lille verden som i stor grad dreier seg om hvordan jeg skal håndtere denne digre magen til enhver tid....
For de som måtte være interesserte kan jeg i kortversjon fortelle at de siste dagene har bestått av bading. og bading. og bading. og en tur på ikea. og bading.
Fredrik har siste uke i barnehagen EVER - rart å tenke på! Herman våkner stadig til liv, og viser nye sider av seg selv - han har STERKE meninger! Petter romsterer i sitt lille univers, og vi blir mer og mer nysgjerrige på hvem denne lille krabaten er. to uker igjen nå, helt uvirkelig!
Ellers er det ingen ferieplaner, men når man bor i Oslo og har skog, skjærgård og badebekk rett utenfor døra er det i grunnen ikke så farlig! Det er halvannen uke igjen til Geir har fotballfri, og jeg gleder meg til ettermiddager der vi er to, det er mye med to utenfor og en inne i magen i 32,2 grader som vi målte idag.....
men dere - god sommer til dere - lover å komme sterkere tilbake her etterhvert:-)

Helgetur til Bergen!

I anledning at min søster Nina er ferdig sykepleier (grattis - stolt av deg!), inviterte mamma og pappa hele familien til langhelg i Bergen for å feire henne og kose oss sammen. Og nå er helgen over, og jeg føler vi har opplevd så mye gjort så mye nytt at vi har vært borte en evighet, hatt ferie og virkelig koblet av! Man blir jo litt rar....:-)

Litt planlegging og logistikk blir det alltid når familien Godager skal på tur, og mamma er god på det, så hun har laget planer over hvordan hvem skal komme seg hvor og til hvilken tid....og den intrikate planen viste seg å fungere utmerket!

Mamma kjørte bil Oslo-Bergen torsdag, pappa og Peder fløy med Fredrik og Herman torsdag, jeg tok nattoget natt til fredag. Hjem tok mamma og jeg dagtog med gutta, Pappa og Peder kjørte bil. Jeg tror småguttenes flytur var det morsomste - de var jo "høyere enn himmelen!". Og Herman synes det var rart at man ikke kunne kaste steiner i vannet fra flyet....mye å lære når man er fire år og har en egen verden:-)

Fredag skulle Nina få utdelt sitt vitnemål, og det var høytidelig seremoni på skolen. Mamma og pappa ble med henne mens Axel og Peder og jeg tok med gutta på Akvariet. Det var et utrolig fint sted med opplevelser for store og små, og jeg vil anbefale alle som er i Bergen og ta seg en tur!

Herman falt for krokodillene, og gikk runde på runde i "krokodilleetasjen" og så på den ene etter den andre. Fredrik var med noen runder, men så var det spennende med slangene, edderkoppene (herregud, de var ekle.....) og så var det ulike akvarier med digre krabber, kembo sjøstjerner, svære flyndrer og diverse andre store utgaver av dyr vi har sett i små utgaver i baljer på stranden tidligere. Gøy å se hvordan små barn blir fascinert av dyreverdenen - og jeg blir det jammen selv også.

Høydepunktene var nok allikevel pingvinene og selene. Pingvinene som vralter avgårde i flokk, som prater, stuper fra stupebrett, passer på barna sine, spiser hele fisk-gjerne 5-6 stykker i slengen og bare er veldig kule i seg selv!
Selene klapper, hilser, vinker, hopper gjennom ringer, hopper fra kanten av bassenget, sklir på sklie og nikker badeballer, tar imot fisk i luften og er bare skikkelig søte!

Etter mange timer i Akvariet og litt vandring i byen etterpå var det en slagen gjeng som spiste lunsj på Fridays. Vi fråtset i burgere, potetbåter, dipper og sauser, og det viste seg at alle spiste for en hel dag, for den planlagte middagen vår ute på kvelden mått vi avlyse-vi var utslitte og stappmette!

Lørdag var det Fløibanen som stod for tur, og selv om gutta ikke synes det var så bratt holdt de seg godt fast da vi var inne på banen på vei opp! På toppen var det isspising, lekeplass, vanndam man kunne kaste stein i, man kunne se Brann Stadion og resten av byen - igjen noe for alles smak!

På ettermiddagen hadde Axel invitert oss til omvisning på TV2 hvor han jobber, og det var utrolig kult å se hvordan det jobbes, den veien alle saker må gå før de går på lufta, alle studioer osv. Vi fikk alle prøve oss som værmeldere - og det stemmer faktisk at værdamene ikke har kart bak seg, bare på en skjerm foran og på siden:-)

For å komme oss fra Fløibanen til TV2 måtte vi krysse Vågen, og vi tok Beffen, og det var en sjarmerende liten båt med en utrolig hyggelig kaptein som lot barna få ringe i skipklokka, og hun smilte HELE tiden! Så hyggelig med sånne mennesker - smil mer!

Så en siste ting; for en ukes tid siden leste jeg om denne båten i avisen. Og i helgen lå den til kai i Bergen. Den er altså 120 meter lang, en besetning på 48, det koster 6,5 mill å fylle opp bensintanken, og de som bor på den er en mann med kone og deres hund:-) Om dere synes den så stor ut på bilder kan jeg bare fortelle at den er ENORM i virkeligheten, ikke spesielt pen, men bare utrolig at man kan bygge en sånn båt! Det var garasjer til biler, ekstrabåter og vannscootere, ett dekk som sikkert var som en 7-er fotballbane, og den var så blank at man skulle tro den var laget av marmor eller noe! Ja, ikke det at det var historie med dette, det var bare et lite glimt av urettferdigheten i denne verden.

Lørdagsmiddagen ble inntatt hos Axels foreldre - kjempehyggelig! Herman er forelsket i Axels søster Julie, og det tok ikke lang tid for han å falle for henne:-)
Søndag var det bare å stå opp og komme seg til togstasjonen, og etter seks litt lange timer på et ganske varmt tog var vi i Hønefoss og ble hentet av Geir. Deilig å være hjemme også, men vi hadde hatt en strålende koselig helg! Takk for oss Nina og Axel:-)

Forresten er det 78 tunneller mellom Bergen og Oslo:-)

Siste arbeidsdag.......:-)

Egentlig skulle overskriften på dette innlegget vært at "så var det mandag IGJEN", men jeg kommer liksom ikke unna at det er siste arbeidsdag idag før min permisjon, så da ble det sånn....

Til nå har jeg ryddet litt, spist mye kake, fått noen nytt tøy til sommeraktiviteten vår, fått sommergave fra NIF og det er vel det i grunnen!

Må si jeg ser frem til å være hjemme dette året, bli kjent med babyen, få litt mer tid til Fredrik og Herman, følge opp Skolebarnet mitt og se hvordan det påvirker Herman og ikke ha storebroren sin i nærheten til enhver tid. Det er selvfølgelig baby som er første "pri" og det aller mest spennende oppi dette, og forventningene og gledene og tankene og alt dette melder seg stadig i sterkere grad - uten at jeg styrer det selv, det er bare sånn vi er skrudd sammen tror jeg - at når det nærmer seg kommer disse underbevisste tankene snikende:-)

Litt vemodig er det jo at det er over ett år til jeg skal jobbe ordentlig igjen, det er mye på jobben jeg føler ansvar for og mange fine mennesker jeg kommer til å savne, men det er ikke så langt til Ekeberg at jeg ikke kan ta med meg unger og mas og ta en lunsj og en kaffe her innimellom:-)

Så var det mandag igjen!

Og nok en gang synes jeg helgen har gått fort, selv om jeg faktisk synes det er en stund siden fredag!

Som vanlig har det vært en del gjøremål for oss, og på fredag begynte det med å levere tilbake Suzukien min, som vi har leaset i tre år, men som nå skal selges.....buhu....rart at man kan bli glad i en sånn ting, men jeg synes det var trist å levere den fra meg, og selv om jeg skulte det godt for Geir og gutta da vi dro fra den på Hauger på fredag hadde jeg både klump i halsen og en tåre i øyekroken....dette er vel i grunnen sånt man ikke skal fortelle, men nå er det sagt! Dere for ta meg som jeg er, jeg føler mye rart for mye rart!

Dette med tilbakeleveringen av Suzukien
har gitt oss litt hodebry, for vi kan ikke klare oss med en bil, det vil si-det kan vi sikkert- men det ville nok kostet litt mer enn det hadde smakt, så vi har vært på jakt etter en liten bil som ikke er for dyr, men heller ikke for gammel, helst billig i drift, og så skal det være plass til barnevogn og fem mennesker.....glemte jeg å si at jeg gjerne vil sitte litt høyt? Og akkurat i det vi stod fast som mest kjøpte mamma og pappa ny bil, og dermed var deres gamle på markedet, og vi slo til og fikk en super bil til god pris:-) Jeg, som kjeder meg med automatgir, har allerede vent meg til det, og at det er diesel og at vi kan hele historikken på bilen er heller ingen ulempe:-) Så alle er fornøyde!

Her er den - litt dårlig bilde, men det er nå iallefall denne!

Så litt kjøring har det blitt i helgen, og jeg fryder meg-nå er det lettere å drive med alt mulig mens man kjører, trenger jo bare en hånd! enkel å parkere, men god plass inni! Herlig! Flaut å innrømme det, men jeg savner ikke Suzukien....bortsett fra når jeg tenker på den, da, stakkar, står der alene på Rud Hauger......

Lørdag var det opp tidlig, og rett på Røa - fotballtrening....etter treningen dro Geir på utdrikningslag til Espen, og ryktene sier de 28 (!) gutta hadde en knall dag, og det tror jeg så gjerne! Vi andre gikk til Røa Torg, hvor det var barnas dag, og det var tegnestasjon og to hoppeslott, og selvfølgelig is og vafler og alt annet som hører til en barnedag:-) vi fikk en hyggelig formiddag der med Klausen og barna og West og barna - det var jo også god kaffe der, og vaflene passet utmerket til de voksne også:-)

Ikke verdens beste bilde, men deter iallefall det ene hoppeslottet, og det var her minebarn befant seg, og tar jeg ikke feil er de inne i der et sted....

På ettermiddagen tok Torfar med seg gutta på kino, så jeg fikk et par timer på å handle inn litt småtteri man trenger når redebyggerinstinktet begynner å vise seg, og i og med at mamma og pappa hadde 34 års bryllupsdag fikk vi middag i Ankerveien - herlig. Pølsefest med is og jordbær og kringle til dessert:-)

Kvelden kom fort, og den ble kort, jeg sovnet vel halv ti.....søndag var det kamp for Geir, men siden de spilte innendørs gadd jeg ikke se på.....brutalt ærlig....men det gikk jo bra, og nå ser det ut som de har funnet litt tilbake til fjorårets god-form. Kult! Herman og jeg var sammen med Kristine og jentene, og vi fikk lekt litt før vi var på hagesenter og fikk kjøpt blomster - og dette har jeg utstatt i ukesvis, så det er bare så deilig å ha gjort det! Kjøpte jo altfor lite, da, men det ble iallefall en start....

Veranda kassen fikk røde blomster, mens terrassen fikk nye grønne "trær" i nye bøtter, og nye blomster i de gamle blå krukkene.....

Og det lille bordet på terrassen fikk ny potte, men med gamle blomster....og ja-de er fake, men når man har så anti-grønne fingre som meg skjønner man at man ikke kun kan ha ekte vare - det er for dyrt og for frustrerende......

Etter turen på plantesenteret gikk vi en tur i skogen og fikk kastet litt stein i vannet, og det er jo Hermans favoritttidsbeskjeftigelse, så han var iallefall glad:-)

Han går i en slags transe når han får lete etter steiner og kaste dem i vann, sier ikke et ord og bare kaster og kaster.....merkelig, men en ok hobby enn så lenge?

Ja, det var min helg, ikke de voldsomme opplevelsene, men små historier som allikevel er viktige.

Håper dere har hatt en fin helg også!